I april 1906 sendte Ellen White et vitnesbyrd der hun navngir flere personer som hadde stilt betimelige spørsmål om hennes inspirasjon. I vitnesbyrdet, som hun hevder var basert på et syn, ber hun disse personer om å skrive ned det de hadde problemer med, så ville hun gjøre sitt beste for å svare på dem.
Flere av de navngitte personer gjorde som de ble oppfordret til, men fikk aldri noe svar fra EGW. En av de navngitte personer som svarte på oppfordringen, var A.T. Jones. Her følger deler av brevet hans fra 26. april 1909 til Ellen White. Han fikk aldri noe svar på dette brevet.
Kjære Str. White: I april 1906 sendte du ut en meddelelse, datert 30. mars 1906, der det sto følgende:
'For ikke så lenge siden sto jeg i nattens syner midt i en gruppe mennesker. Til stede der var Dr. Kellogg, Eldste Jones, Tenny og Taylor, Dr. Paulson, Eldste Sadler, dommer Arthur og mange av deres kollegaer. Jeg ble ledet av Herren til å be dem og alle andre som hadde problemer og alvorlige ting med hensyn til de vitnesbyrd jeg har båret fram, om å spesifisere hva problemene og kritikken går ut på. Herren vil hjelpe meg til å svare på disse innvendingene, og gjøre klart det som er vanskelig. La de som har vanskeligheter nå sette ned på papir en uttalelse om de problemer de har, og la oss se om vi ikke kan kaste lys over saken som vil hjelpe dem ut av problemene. . . .Jeg har nå fått påbud om å be de som har problemer med hensyn til Str. Whites virksomhet, om å komme med spørsmålene sine nå, før den store dommens dag kommer.'
Først av alt er det riktig av meg å forklare hvorfor jeg ikke har skrevet før.
1. Jeg har aldri fått noen kopi av denne meddelelsen.
2. Det tok lang tid før jeg fikk en kopi. Og da fikk jeg den fra en bror som heller ikke hadde fått noen kopi fra deg, selv om også hans navn var nevnt. Og han på sin side hadde fått sin kopi fra en annen bror du hadde sendt til, selv om hans navn ikke var nevnt.
3. Før jeg fikk en kopi av det, fikk jeg høre at du hadde bedt visse personer, deriblant meg, om å skrive ned de problemer de måtte ha med hensyn til skriftene dine, for at du kunne forklare, etc., og det var bare det jeg fikk vite. Men på slikt grunnlag kunne jeg aldri skrive, og årsaken er at et slikt forslag øyeblikkelig kullkaster påstandene om at skriftene dine står på lik linje med Guds ord, eller er gitt under Guds inspirasjon. For hvis disse skriftene virkelig var Guds ord --
a. Ville de ikke trenge noen forklaring.
b. Hvis skriftene som skulle forklares ikke var Guds ord, da ville jeg heller ikke ønske noen forklaring av dem, fordi jeg ikke ville bekymre meg mer over dem enn alle andre skrifter som ikke var Guds ord.
Videre vet jeg at du ikke ville være i stand til å forklare de ting som kunne skrives ned, og at enhver forklaring ville vært verre enn ingen forklaring i det hele tatt. Og begivenhetenes gang har bekreftet dette synet. For når Br. Sadler og Br. Paulson skrev til deg i full åpenhet om sine problemer som svar på din oppfordring av 3. juni 1906, skrev du følgende ord:
'Sabbats kveld, for en uke siden, etter å ha tenkt over saken under bønn, fikk jeg et syn, der jeg talte foran en stor gruppe personer, der det ble stilt mange spørsmål om mitt arbeid og mine skrifter. Jeg ble instruert av et sendebud fra himmelen om ikke å ta på meg byrden med å svare på alt snakket og all tvilen som mange hadde fått.'
Da Br. Sadler hadde skrevet brevet sitt ferdig, og var klar til å sende det, leste han det for meg før han sendte det. Jeg sa til ham: 'Bror, det der vil du aldri få noe svar på. Ethvert svar ville være verre enn ikke noe svar i det hele tatt.' Og slik ble det. Til denne dag har ikke Br. Sadler fått noe svar på brevet sitt, selv om du lovte å svare da du mottok brevet hans, med følgende ord: 'Så snart jeg kan, vil jeg oppklare tingene, om mulig, med hensyn til det arbeid Gud har gitt meg å utføre.'
I Bror Paulsons brev gjorde du bare forsøk på å svare på ett enkelt punkt, og det hovedsakelig med sitater fra Great Controversy og fra de utgitte vitnesbyrdene -- stoff han allerede var godt kjent med.
Dette var om Sadler og Paulson. Men det var enda verre med hensyn til Dr. Stewart. Til Dr. Stewart ble det sendt en kopi av meddelelsen din om å skrive ned all tvil, innvendinger etc., selv om hans navn ikke ble nevnt der. Som svar på denne oppfordringen skrev Dr. Stewart et brev til deg, der han la fram det han ble bedt om. Dette brevet sendte han til deg personlig, som et konfidensielt, privat brev. Samtidig sendte han et brev til W.C. White, sønnen din, der han ba om et svar på brevet innen tredve dager.
Det neste Dr. Stewart hørte om dette brevet, var at det var kommet i hendene på A.G. Daniells i Takoma Park, Washington [Generalkonferensens formann på den tiden, ÅK] som gjorde offentlig bruk av det som et -- 'Her har vi et manuskript på 78 sider med innvendinger mot vitnesbyrdene etc', uten antydning om at du hadde skrevet til forfatteren av manuskriptet og andre, en meddelelse med oppfordring om å gjøre slik han hadde gjort. I stedet skapte han det inntrykk at hele manuskriptet bare var et forsettlig, planlagt angrep på vitnesbyrdene. Og det var det eneste svar på brevet sitt Dr. Stewart noensinne fikk se eller høre om. Verken fra deg eller W.C. White fikk han noen gang svar på brevet sitt.
Nå, Søster White, du skrev i Guds navn, og appellerte til menneskenes kristne integritet, og i nærvær av dommen, at de skulle skrive til deg om problemene: 'La det alt sammen bli skrevet ned.' Og du tok Gud til vitne for svaret: 'Herren vil hjelpe meg til å svare på disse innvendingene. Denne meddelelse ble sendt personlig til Dr. Stewart. Han aksepterte meddelelsen som oppriktig ment, og skrev svaret sitt i samsvar med det. Når du blir konfrontert med alt dette, kan du da tro eller forvente at et kristent menneske kan mene at Guds dom vil rettferdiggjøre som en riktig, kristen handlemåte det som ble gjort med brevet til Dr. Stewart?
I nærvær av dommen er det selvfølgelig rimelig å tro at det er en mulighet for at du aldri fikk se brevet til Dr. Stewart, og aldri fikk noen sjanse til å se det. For din skyld er det rimelig å tro at mulighetene er til stede for at W.C. White fikk brevet og leste det, og sendte det videre til Daniells i Washington uten å gi deg mulighet til å lese det. . . .
Og vil dommen rettferdiggjøre som riktig, kristen handlemåte det offentlige bruk av Dr. Stewarts brev til deg, med det inntrykk at det var et forsettlig angrep på deg og skriftene dine, mens det som gikk aldeles klart fram av brevet til Dr. Stewart ble holdt skjult -- nemlig at det ikke var annet enn et svar på den oppfordring du hadde kommet med i Herrens navn, en oppfordring som sto å lese i det brevet til Dr. Stewart som ble brukt på denne måten. Og det offentlige bruk av brevet hans ble så utbasunert, og det ble slik etterspørsel etter det, at en annen mann også offentliggjorde det. Og igjen ble Dr. Stewart anklaget for å ha angrepet vitnesbyrdene og gått til krig mot deg. Vil Guds dom rettferdiggjøre som Guds rettferdighet slike handlinger? Kan noen som kjenner Gud eller har respekt for ham, tro at han vil godkjenne slike metoder? . . .
La meg nå si noen ord til Guds fordel. I din meddelelse av 30. mai 1906, der du navnga visse personer og ba dem å skrive ned på papir innvendingene sine, skrev du følgende:
'I nattens syner. . .ble jeg ledet av Herren til å be både dem og andre som hadde problemer og alvorlige ting å stri med når det gjaldt vitnesbyrdene jeg hadde båret fram, om å spesifisere hva innvendingene og kritikken gikk ut på. Herren vil hjelpe meg til å svare på disse innvendingene, og å klargjøre det som virker vanskelig. . . .La alt bli skrevet ned.'
Etter at du mottok svaret enkelte brødre i åpenhet hadde skrevet som svar på oppfordringen din, skrev du den 3. juni 1906 følgende ord: 'Jeg hadde et syn der jeg talte foran en stor gruppe, der det ble stilt mange spørsmål om mitt arbeid og mine skrifter. Jeg ble instruert av et himmelsk sendebud om ikke å ta på meg byrdene med å svare på alt snakket og all tvilen som mange har fått.'
Begge disse meddelelsene hevder å være fra Gud. Fordi de skal representere Gud, kommer de med den umulige situasjon at Gud i sannhet har bedt visse menn ved navn om å skrive ned alle innvendingene sine etc., med løfte om svar, og etter at han fikk alt dette, nektet han å svare.
Jeg gjentar derfor for Gud i sannhet, og for enhver som har mottatt Guds åpenbaring, at dette er en umulig situasjon. For ikke noe menneske som kjenner Gud og Jesus Kristus som han har sendt, kan tro om Gud at han ville kalle mennesker ved navn, bare for å gi dem et slag i ansiktet, eller fordømme dem.
Visste ikke Herren hvilken respons denne oppfordringen kunne avstedkomme? Visste han ikke hva slags respons som ville komme? Ja, visste han ikke hva slags respons som muligens ville komme? Visste han derfor ikke før disse uttalelsene ble skrevet, at det ikke ville komme noe svar? Og når han visste alt dette, kan da virkelig noen tro om Gud at han med overlegg ville ty til slike uverdige tricks med alvorlige, oppriktige menn som tror på hans egen Sønn?
La oss sette disse to uttalelsene dine side om side:
'For ikke så lenge siden sto jeg i nattens syner midt i en gruppe mennesker. . . . Jeg ble ledet av Herren til å be dem og alle andre som hadde problemer og alvorlige ting med hensyn til de vitnesbyrd jeg har båret fram, om å spesifisere hva problemene og kritikken går ut på. Herren vil hjelpe meg til å svare på disse innvendingene. . . .La alt sammen bli skrevet ned og gitt til dem som ønsker å fjerne problemene.'
'Jeg hadde et syn der jeg talte foran en stor gruppe, der det ble stilt mange spørsmål om mitt arbeid og mine skrifter. Jeg ble instruert av et himmelsk sendebud om ikke å ta på meg byrdene med å svare på alt snakket og all tvilen som mange har fått.'
Søster White: Kan du eller andre virkelig tro at et menneske som kjenner Gud eller har respekt for ham, vil akseptere begge disse uttalelsene som fra Gud? Kan du eller andre forvente at kristne mennesker vil tro om Gud at han vil gå fram på en slik måte, eller behandle mennesker på denne måten?
Kan du eller noen andre forvente at kristne mennesker vil akseptere som inspirert noe som innblander den hellige, rettferdige og gode Gud i et slikt vemmelig og uverdig knep? Skal vi tro om Gud at han er en slik lakei og uansvarlig overfor seg selv at han skal bindes til ting som slår så skammelig feil? At han både kan bindes og løses fra løfter? Og at han under løfte bare kan viftes hit og dit, slik at løftet ikke er verd noen ting? Og alt dette for å være lojal mot vitnesbyrdene?
Vel, Str. White, å tro noe slikt om Gud, Bibelens Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, vil ikke være annet enn den verste form for uærbødighet.
I disse brevene ble du stilt følgende spørsmål:
1. Godkjenner du at personlige vitnesbyrd Herren har gitt visse personer, blir sendt til andre?
2. Er det ikke en bibelsk regel at når du har noe å innvende mot en bror, så skal det legges fram for ham personlig, deretter for to eller tre, og hvis han ikke vil høre, til menigheten?
Dette er viktige spørsmål.
Det er et faktum at kopier av vitnesbyrd til enkeltpersoner er blitt sendt til samfunnets ledere på samme tid, eller til og med før de er blitt sendt til den person det dreier seg om.
Det er et faktum at vitnesbyrd til enkeltpersoner er blitt sendt til andre enn de de dreier seg om, og at de er blitt brukt offentlig, til og med på trykk og utgitt overalt, uten at de personer de er skrevet til engang har mottatt dem, hørt om dem eller sett dem.
Da Br. Tenney ble kastet ut av menigheten, ble det lest mot ham, og brukt som grunnlag for utkastelsen, deler av et vitnesbyrd han aldri hadde sett og ikke kjente til før det ble brukt mot ham under møtet.
Under striden med Battle Creek-sanatoriet ble det sendt ut og brukt mot dem, vitnesbyrd de aldri hadde sett eller hørt, og de ble både trykt og utgitt før sanatoriets folk i det hele tatt kjente til disse vitnesbyrdene.
Når det gjelder meg selv, har jeg mottatt brev fra forskjellige deler av landet som fortalte at under årsmøter ble det både lest og sitert fra vitnesbyrd som hadde med meg å gjøre, vitnesbyrd jeg aldri har sett.
Dette er nøyaktig tilfellet med din meddelelse av 4. februar 1907 til Br. Russell Hart, der jeg blir nevnt to ganger ved navn, og påstått at jeg ville 'arbeide på alle mulige måter for å vinne kontrollen over' Tabernaklet [kirkebygningen i Battle Creek, ÅK]. Dette ble brukt av visse personer (ikke av Br. Hart) som et 'vitnesbyrd' til å fordømme og nedverdige meg. Likevel så jeg aldri dette vitnesbyrdet, eller kjente til innholdet i det, før 20. februar 1909 -- mer enn to år etter at det ble skrevet. . . .
I Bibelen har Herren påbudt at når en bror gjør en feil, skal han vinnes tilbake, ikke fordømmes. . . .
Dette er Herrens ord som forteller oss hvordan vi skal gå fram mot den som gjør en feil, eller har syndet. Men måten vitnesbyrdene dine er blitt brukt på, tilsidesetter dette påbudet fullstendig. En manns feilgrep blir utbasunert på trykk for verden, eller fortalt til alle mulige andre bortsett fra ham selv. Og han blir både fordømt og forkastet uten engang å ha blitt fortalt om det, langt mindre fortalt på en kristen måte for annen eller tredje gang.
7. september 1907: Denne meddelelse ble kopiert med de vanlige arkivnummerne Sept. 7, 1907-8...H.38.07. Det er rimelig å tro at minst syv av de indikerte åtte kopiene ble sendt til like mange personer og steder, og at de er blitt brukt flittig til å publisere og vektlegge det som ble sagt i meddelelsen angående meg. Men jeg så den aldri før 20. februar 1909, mer enn to år etter at den ble skrevet. Og da så jeg den bare fordi en bror fortalte meg at Br. Hart hadde en kopi, og at andre også hadde kopier, og gjorde bruk av dem. Da jeg møtte Br. Hart, sa jeg til ham at jeg hadde hørt at han hadde en kopi av et vitnesbyrd der mitt navn ble personlig nevnt, men at jeg aldri hadde sett det eller kjent til at det eksisterte, og at jeg syntes det bare var rimelig at jeg fikk sjansen til å se det. Han mente også det, og lot meg få det. De stedene der mitt navn er nevnt, er som følger:
'Jeg må handle i samsvar med det lys Herren har gitt meg, og jeg sier til deg at Br. A.T. Jones og Dr. Kellogg vil gjøre alle mulige anstrengelser for å vinne kontrollen over Tabernaklet, for at de der kan presentere sine doktriner. Vi må ikke tillate at den bygningen blir brukt til å spre villfarelse. Tabernaklet ble bygd av syvendedags-adventister. Det er deres eiendom, og deres lojale representanter må ha kontrollen over det. Jeg står fast på dette spørsmålet, og hvis du og andre vil ta et avgjort standpunkt sammen med oss, vil du gjøre det Gud krever av deg på denne tid.
Vi må være sikre på at vi beholder kontrollen over Tabernaklet, for mektige vitnesbyrd må forkynnes der til fordel for sannheten. Dette er Herrens ord til deg og andre. Eldste A.T. Jones vil arbeide på alle mulige måter for å vinne kontrollen over denne bygningen, og hvis han kan det, vil han der forkynne teorier som aldri burde blitt hørt. Jeg vet hva jeg snakker om i denne saken, og hvis du hadde trodd på de advarslene som er kommet, ville du handlet på fornuftig vis.'
I all vennlighet, og uten noen som helst følelse av bitterhet, men i god humor, vil jeg si til deg, Str. White, og til alle andre -- og jeg sier det i all høytidelighet foran Gud for at det kan stå fram i dommen som sannhet: Disse uttalelsene om meg er ikke sanne. De var ikke sanne da de ble skrevet, de har aldri vært sanne på noe som helst tidspunkt etter at de ble skrevet, og de vil aldri bli sanne på noen som helst måte. Jeg gjorde aldri 'alt' jeg kunne for å vinne kontrollen over Tabernaklet; noe slikt har jeg aldri tenkt på. Dette vet jeg på samme måte jeg vet at jeg lever, eller at jeg befinner meg her og skriver til deg. . . .
Og all denne tiden, over halvannet år eller mer etter at det ble kopiert, mens meddelelsen ble brukt både fjernt og nær for å advare folk mot min store ondskap, frafall og antagonisme -- der gikk jeg rolig omkring og var totalt uvitende om at noe slikt eksisterte, og på samme tid like uskyldig med hensyn til anklagene som et barn.
Likevel sier du i denne meddelelsen: 'Jeg vet hva jeg snakker om.' Med all respekt, og i all vennlighet sier jeg: Str. White, du vet ikke hva du snakker om, for det er ikke fnugg av sannhet i det, og verken du eller andre kan vite at det ikke er slik. Og selv om jeg ikke med sikkerhet kan kjenne andre på samme måte jeg kjenner meg selv, tror jeg fullt og fast at det som er blitt sagt om Dr. Kellogg er fullstendig usant, like usant som det som er blitt sagt om meg.
Videre står ordene der: 'I samsvar med det lys Herren har gitt meg. . . .Jeg sier til deg at Eldste A.T. Jones og Dr. Kellogg vil gjøre alle mulige anstrengelser for å vinne kontrollen over Tabernaklet.'
Der står altså ordene: 'Dette er Herrens ord til både deg og andre. Eldste A.T. Jones vil arbeide på alle mulige måter for å vinne kontrollen over denne bygningen.'
Str. White: Den enkle sannhet er at dette ikke er lys i det hele tatt, for det er absolutt ikke sant. Og Herren ga det slett ikke til deg, for han gir ikke eller forteller ikke noe som ikke er sant. Dette er ikke 'Herrens ord' i det hele tatt, for de var aldri sanne, og jeg vet at Herren aldri forteller det som ikke er sant. Og hvis det hadde vært sant, ville han først gitt det til meg, i stedet for til alle mulige andre bortsett fra meg, og aldri til meg. Mener du virkelig jeg skal tro at Herren tilsidesetter sine egne ord og følger en kurs som er i strid med den han har staket ut for oss for at vi kan følge i hans fotspor? Det er umulig.
Herren vet utmerket godt at jeg aldri har gjort noe forsøk, eller virket i den retning, eller overhodet tenkt på å vinne kontrollen over Tabernaklet. Og Herren vet utmerket godt at jeg og Dr. Kellogg aldri har rottet oss sammen og snakket om, eller tenkt på å vinne kontrollen over Tabernaklet. . . .
Dessuten, Str. White: Du husker nok at dette ikke er første gangen jeg er blitt stilt under nødvendigheten av å fortelle deg at det du har sagt ikke var sant. Den andre gangen var i juli 1903, i ditt hjem i Elmshaven, da du hadde sendt bud etter meg ved sanatoriet for å komme til ditt hjem. Du begynte å snakke svært bestemt til meg. Da jeg med en viss overraskelse hadde lyttet til deg over lengre tid, husker du sikkert at jeg stoppet deg, så deg rett inn i øynene og sa: Str. White, det er ikke fnugg av sannhet i det du sier. Da droppet du plutselig emnet og vendte samtalen over på noe annet.
I Berrien Springs, Michigan, rundt tiden for Lake Union-konferensen i 1904, og mens du snakket om boken 'Living Temple', sa du offentlig til forsamlingen:
'Jeg leste aldri boken selv, men Willie satte seg ned ved siden av meg og leste for meg noen av de mest tvilsomme uttalelsene. Og jeg sa til ham: Willie, det var akkurat det samme vi hadde den gangen i New England, etc. etc.'
8cb13193-b72f-4e4d-affc-ed4128688256Vel, Str. White, sa jeg, og det samme sier jeg nå, og vil alltid si: Jeg har ikke den minste fnugg av tiltro til Willies inspirasjon når det gjelder å plukke ut og lese for deg 'de mest tvilsomme uttalelsene' verken i den boken eller i andre bøker, som grunnlag for din fordømmelse av boken, eller for å skrive et vitnesbyrd om saken. Jeg vet at både Johan Huss og Hieronymus ble brent på bålet, og Wyclif og Luther ble forfulgt til sine graver bare på grunn av 'noen av de mest tvilsomme uttalelsene' som ble utplukket og lest av deres motstandere og fordomsfulle mennesker.
Jeg vet at Willie viste meg noen av disse 'mest tvilsomme uttalelsene' han hadde plukket ut. Og jeg vet at den tvilsomme betydningen han la i disse uttalelsene for å få dem til å bli 'tvilsomme uttalelser', var direkte i strid med den betydning som står klart og tydelig på trykk. . . .
I 1902 ble det trykt en traktat av meg med tittelen 'Guds Åpenbaring'. Jeg ble fortalt at i sine prekener under disse unionskonferensene, hadde Br. Prescott plukket ut en enkelt setning fra denne prekenen min og hadde lest denne enkle setningen sammen med setninger og uttalelser fra bøker han sa var 'panteistiske' (og jeg så aldri noen av disse bøkene), på en slik måte at det ble skapt det inntrykk at jeg forkynte 'panteisme' på lik linje med de andre (Uthevelser tilføyd).
Så langt brevet fra A.T. Jones. Det er flere ting vi skal merke oss i dette brevet.
1. Enkelte brødre stiller prøvende spørsmål ved Ellen Whites vitnesbyrd. Dette får hun vite om.
2. I et syn blir det navngitt personer, med beskjed om at de skal skrive ned innvendingene sine, og Gud ville hjelpe med å få dem avklart.
3. Tro mot meddelelsen skriver noen av de navngitte brødre til EGW, men da får hun plutselig et nytt syn med beskjed fra Gud om ikke å kaste bort tiden på denne saken. De ville ikke få noen hjelp.
4. Ingen av brødrene som skrev til EGW fikk svar. Dr. Paulson var den eneste som fikk et slags svar, som stort sett besto av sitater fra EGWs bøker.
5. Dr. Stewarts private brev til EGW kom i stedet i hendene på Generalkonferensens formann, som utga det for å skape det inntrykk at det dreide seg om et bevisst angrep på EGW.
6. Vitnesbyrd fra Ellen White ble av og til ikke sendt til den person vitnesbyrdet dreide seg om, men til andre, som lot det trykke og utgi. Personen i vitnesbyrdet fikk ofte ikke vite om dette før lang tid etter.
7. Ellen White anklaget ved flere anledninger A.T. Jones for ting han ikke hadde gjort, og tok himmelen til vitne på at hun visste hva hun snakket om. Hun sa falskt vitnesbyrd mot sin neste.
Det kan vel ikke være tvil om at de to synene A.T. Jones refererer til, var falske. Himmelens Gud opererer ikke på denne måten. I dette tilfellet gjør EGW Gud til en lunefull person som skifter mening fra dag til dag. Først gir Gud et løfte, og da de impliserte personer er tro mot meddelelsen, trekker han løftet tilbake. Disse synene var definitivt ikke fra Gud, uansett hva Ellen White måtte hevde. Men A.T. Jones forteller at det ikke var første gangen han grep Ellen White i å fortelle løgner.