Fra tid til annen har det stått fram kjettere innenfor Adventistsamfunnet som etter flittig bibelstudium konkluderte med at grunnleggende elementer i samfunnets etablerte lære hadde problemer med Guds ord.
A.F. Ballenger, D.M. Canright, E.J. Waggoner, L.R. Conradi, W.W. Fletcher, R.A. Greive, D. Ford -- bare for å nevne noen av de mest kjente. At E.J. Waggoner fra 1888-konferensen hører til denne kategorien, kommer kanskje som en overraskelse på de fleste. Men skal man dømme etter hans siste bekjennelse fra 1916, kan man trygt plassere ham der. Waggoner var -- i hvert fall privat -- blitt en kjetter allerede på 1890-tallet. Eller kanskje han, som så mange andre kjettere, hadde oppdaget noe i Bibelen som ikke stemte med etablissementets offisielle lære? Var det ikke derfor kjettere ble brent på bålet i Middelalderen?
I denne artikkelen skal vi ta for oss en av disse uglesette adventister og høre hans egen framstilling av de anklager som ble rettet mot ham, både i hans samtid og i ettertid. A(lbion) F(ox) Ballenger (1861-1921) ble tildelt så mange hugg og slag fra både EGW og Adventistsamfunnets ledelse at det kan være nyttig å høre hva han egentlig forkynte som vakte slik vrede. I ettertid er Ballenger blitt en førsterangs syndebukk i adventisters øyne, en formidabel kjetter som forkastet helligdomslæren. Det er jo det vi har fått høre gjennom EGW og offisiell SDA-litteratur. Men hvor mange har lest Ballengers bok Cast Out for the Cross of Christ fra 1909, og på den måten fått anledning til å høre anklagedes forsvarstale?
Det niende bud i Guds lov har denne ordlyden: Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. Jeg er redd mange, også i dag, gjør seg skyldig i overtredelse av det niende bud når de går rundt og forteller hvilken frafallen kjetter A.F. Ballenger var. Hvor har de det fra? De har hørt det fra tredjemann, dvs. fra Ellen Whites utfall og fra offisiell SDA-litteratur som taler sin egen sak. Kan du forestille deg en rettssak der saken går sin gang og dommen blir felt, uten at anklagede har fått anledning til å forklare seg? Slikt forekommer nok bare der retten har snublet på tingstedet. John Harvey Kellogg var en annen kjent adventistkjetter som har lidd samme skjebne.
Det er enkelte som ynder å trekke fram Ballengers navn i visse sammenhenger, uten å ha den ringeste formening om hva han underbygget sine påstander med. Kanskje hadde han mer rett enn vi tror i enkelte av sine hovedargumenter.
Jeg sier ikke at A.F. Ballenger var korrekt i alle sine påstander, men vi skylder ham den rettferdighet å lytte til hva han hadde å si.
Hva forkynte A.F. Ballenger, og hvordan bevisførte han sine påstander? Ut fra konvensjonell adventisme stilte han nok store spørsmålstegn ved viktige elementer i adventistenes helligdomslære, men hvordan harmonerte hans bevisføring med Bibelen? Det er det som er det avgjørende.
Brev til Ellen White
La oss se på et brev A.F. Ballenger skrev til EGW, et brev som ikke ble besvart. I dette brevet analyserer han bl.a. uttrykket forhenget, slik det blir brukt i Bibelen.
Kjære Str. White. Jeg har i lengre tid følt trang til å skrive til deg om mine overbevisninger når det gjelder helligdommen. Mange av vennene mine har bedt meg å gjøre det, mens andre mente det var nytteløst fordi brevet etter deres mening aldri ville nå fram til deg.
Likevel har jeg bestemt meg for å skrive, og på en åpen måte gi uttrykk for mine problemer.
Det første problemet har å gjøre med den tolkning du legger i følgende skriftsted -- Heb. 6,19.20: 'Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.'
Jeg er overbevist om at uttrykket 'innenfor bak forhenget' betyr Det Aller-helligste i den himmelske helligdom, og de skriftstedene som har overbevist meg kommer nedenfor.
På den ene siden har jeg satt den tolkning Guds ord gir oss av dette skriftstedet, og på den andre siden den tolkning du har gitt det. Du vil se at du utelukkende hevder at dette uttrykket gjelder den første avdeling av den himmelske helligdom, uten at du henviser til et eneste skriftsted der dette uttrykket blir brukt i forbindelse med den første avdeling. Det jeg ber om i dette brevet, er at det må foreligge et 'så sier Herren' til støtte for uttalelsen din, og at du i din medfølelse for min sjel må gi meg et slikt skriftsted.
'Innenfor bak forhenget'
slik Bibelen tolker det
'Du skal henge forhenget under krokene og føre vitnesbyrdets ark dit og sette den innenfor forhenget. Og forhenget skal være for dere en skillevegg mellom Det hellige og Det aller helligste' (2 Mos 26,33).
'Og Herren sa til Moses: Si til Aron, din bror, at han ikke til enhver tid må gå inn i helligdommen innenfor forhenget, fram til nådestolen som er over arken, for at han ikke skal dø. For jeg vil åpenbare meg i skyen over nådestolen' (3 Mos 16,2).
'Så skal han fylle ildkaret med glør fra alteret for Herrens åsyn, og han skal fylle sine hender med finstøtt, velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget' (3 Mos 16,12).
'Deretter skal han slakte den bukken som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget. Han skal gjøre med bukkens blod likesom han gjorde med oksens blod, og stenke det på nådestolen og foran nådestolen' (3 Mos 16,15).
'Men du og dine sønner skal ta dere av prestetjenesten i alt som vedkommer alteret og gjerningen innenfor forhenget, og utføre tjenesten. Prestetjenesten gir jeg dere som en gave. Men den fremmede som kommer nær, han skal dø' (4 Mos 18,7).
'Innenfor bak forhenget'
slik du tolker det
'Den tjenesten presten utførte gjennom året i Det hellige 'innenfor forhenget' som var inngangsdøren og skilte Det hellige fra forgården, viser den tjenesten Kristus begynte ved sin himmelfart. I den daglige tjenesten skulle presten komme frem for Gud med blodet av syndofferet og med røkelsen som steg opp sammen med folkets bønner. På samme måte brakte Kristus sitt blods fortjeneste frem for Faderen sammen med sin egen rettferdighet og de botferdige troendes bønner. Slik har tjenesten foregått i Det hellige i den himmelske helligdom.
Dit fulgte disiplene Kristus i tro da han fór opp og forsvant av syne. Der hadde håpet deres funnet feste. 'Dette håpet er et fast og trygt anker for vår sjel. Det når gjennom forhenget inn i helligdommen, dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss, han som er blitt øversteprest til evig tid.''
Str. White, du anvender uttrykket 'innenfor forhenget' på den første avdeling, mens Herren bruker andre uttrykk -- 'utenfor forhenget' og 'foran forhenget' på den første avdeling, slik vi vil se av følgende skriftsteder:
'Du skal sette bordet utenfor forhenget, og lysestaken midt imot bordet ved den søndre siden av tabernaklet. Bordet skal du sette ved den nordre siden' (2 Mos 26,35).
'Og du skal befale Israels barn at de skal la deg få ren olje av knuste oliven til lysestaken, så lampene alltid kan holdes brennende. I sammenkomstens telt, utenfor forhenget som henger foran vitnesbyrdet, skal Aron og hans sønner holde lampene i stand fra kveld til morgen for Herrens åsyn. Det skal være en evig gyldig lov for Israels barn, fra slekt til slekt' (2 Mos 27,20-21).
'Så satte han bordet i sammenkomstens telt ved nordveggen i tabernaklet, utenfor forhenget' (2 Mos 40,22).
'Så satte han det gullkledde alteret i sammenkomstens telt, foran forhenget' (2 Mos 40,26).
'Så skal han -- den salvede prest -- ta av oksens blod og bære det inn i sammenkomstens telt. Og han, presten, skal dyppe fingeren i blodet, og han skal stenke av blodet sju ganger for Herrens åsyn, like foran helligdommens forheng' (3 Mos 4,5-6).
'Og han, presten, skal dyppe fingeren i blodet og stenke sju ganger for Herrens åsyn, like foran forhenget' (3 Mos 4,17).
'Herren talte til Moses og sa: Byd Israels barn at de skal la deg få ren olje av knust oliven til lysestaken, så lampene kan settes opp til enhver tid. Utenfor vitnesbyrdets forheng i sammenkomstens telt skal Aron alltid holde dem i stand fra kveld til morgen for Herrens åsyn. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt' (3 Mos 24,1-3).
Fem ganger bruker Herren uttrykket 'innenfor bak forhenget', og i hvert enkelt tilfelle gjelder det den annen avdeling av helligdommen, og ikke den første. Syv ganger bruker Herren uttrykket 'utenfor forhenget' og 'foran forhenget', og i hvert enkelt tilfelle bruker han uttrykket i forbindelse med den første avdeling, eller 'sammenkomstens telt', og aldri på forgården utenfor sammenkomstens telt. Men hvis 'innenfor bak forhenget' gjelder den første avdeling av tabernaklet, slik du lærer i din tolkning av Heb. 6,19.20, da må jo uttrykket 'utenfor forhenget' gjelde forgården utenfor tabernaklets inngang. Men hvert enkelt av disse syv skriftstedene forteller tydelig og klart at 'utenfor forhenget' og 'foran forhenget' er i den første avdeling. Dette er et guddommelig vitne til den sannhet at 'innenfor bak forhenget' i Heb. 6,19.20 må gjelde den annen avdeling.
Det er derfor tolv vitner -- et tolvfoldig 'så sier Herren' -- som bevitner at uttrykket 'innenfor bak forhenget' peker på Det Aller-helligste, og ikke den første avdeling av den himmelske helligdom, slik du hevder.
Under den private overhøringen av meg for fire år siden, ble tre brødre satt til å svare på argumentene mine. (Det er interessant at to av disse tre brødre engang var, og fremdeles befinner seg under din fordømmelse fordi de begge lærer at det 'daglige' i Dan. 8,13 peker på den himmelske tjeneste i stedet for hedenskapet, slik du lærer i Early Writings.) I privat samtale med meg mente den ene at 'innenfor bak forhenget' betød inn i selve helligdommen, uten at det pekte på noen bestemt avdeling. En annen hevdet at uttrykket gjaldt den første avdeling, slik du har tolket det. Under vekten av ovenstående vitner, måtte den tredje innrømme at uttrykket 'innenfor bak forhenget' gjelder Det Aller-helligste, men at det står i profetisk betydning, og selv om Skriften sier at Kristus var gått 'innenfor bak forhenget', må vi forstå det i den betydning at han vil gå inn dit i 1844. Dette Babel av røster var ikke til stor hjelp for å vise meg hvor jeg tok feil -- hvis jeg i det hele tatt tok feil.
Før jeg utga manuskriptet mitt, sendte jeg det til flere ledende pastorer som var absolutt lojale mot samfunnet, og jeg spurte dem om de ut av kjærlighet til sannheten og min sjel kunne vise meg fra Skriften hvor jeg tok feil. Jeg lovte at hvis de gjorde det, ville jeg aldri utgi manuskriptet. Ikke én av disse brødre gjorde forsøk på å vise meg fra Ordet hvor jeg tok feil. Én svarte på denne måten:
'Oppriktigheten tvinger meg til å si at jeg ikke kan finne noen feil ut fra et bibelsk standpunkt. Argumentet virker uangripelig.'
En annen svarte:
'Jeg har alltid ment at det var tryggere å holde seg til de bibeltolkninger Profetiens ånd har manifestert gjennom Str. Ellen Whites skrifter enn å stole på sin egen dømmekraft eller sine egne tolkninger.'
Dette siste sitatet uttrykker holdningen til alle dem som måtte innrømme at argumentene mine så ut til å ha bibelsk støtte, men som ikke var villige til å godta dem.
Oppriktig talt, Str. White, jeg våger ikke å handle etter slike forslag, fordi det vil sette tusener på tusener av sider i dine skrifter, bøker og artikler mellom et Guds barn og Guds bok. Hvis dette er riktig, kan ingen edel berøer våge å tro på noen som helst sannhet, uansett hvor klart den måtte stå i Skriftene, uten at de først sammenlignet med dine skrifter for å se om den harmonerte med dine tolkinger. Det er nettopp dette prinsippet som alltid er blitt hevdet av Den romersk-katolske kirke, og som kommer til uttrykk i følgende sitat:
'Lik to hellige vannstrømmer som flyter fra Paradiset, inneholder Bibelen og guddommelig tradisjon Guds ord. Selv om disse to guddommelige strømmer i seg selv er like hellige på grunn av sitt guddommelige opphav, og begge er fulle av åpenbarte sannheter, står tradisjonen for oss som den klareste og tryggeste' (Catholic Belief, s. 54).
Det var mot denne plasseringen av en ufeilbarlig fortolker mellom mennesket og Bibelen at Reformasjonen kjempet sin kompromissløse krig.
Romerkirken berøvet individet Bibelen og fordømte retten til 'privat tolkning', mens Reformasjonen ga Bibelen tilbake til individet og fordømte den pavelige dogme som krever en ufeilbarlig fortolker mellom Guds barn og Bibelen.
Brødrene ber meg om å godta din tolkning av Skriften som klarere og tryggere enn det de kaller min tolkning. Men jeg har ikke tolket Skriften. Jeg har latt Herren gjøre det, og har godtatt hans tolkning. La meg illustrere:
Første gang sabbaten blir nevnt i Det nye testamente er i Matt. 12,1. Det står ikke der hvilken dag som er sabbat, det forutsettes at leseren vet hvilken dag det dreier seg om. Hvis ikke, vil han kunne se i Det gamle testamente hvilken dag det er. Når man går til 2 Mos. 20,8-12 og leser: 'Den syvende dag er sabbat for Herren din Gud,' er det ikke da Guds egen tolkning? Har noen rett til å si: 'Det er bare din egen tolkning?' Nei.
Det første og eneste sted uttrykket 'innenfor bak forhenget' blir brukt i Det nye testamente, er Heb. 6,19, og det forutsettes at leseren vet hvilken avdeling Den Hellige Ånd refererer til. Hvis ikke, kan leseren finne ut i Det gamle testamente hvilken avdeling det dreier seg om. Når jeg da går til Det gamle testamente og oppdager der at dette uttrykket i hvert eneste tilfelle blir brukt om Det Aller-helligste, er det da rettferdig å anklage meg for å komme med min egen tolkning? Jeg har ikke tolket det, men har gitt denne æren til de hellige orakler. Og nå, Str. White -- hva kan jeg gjøre? Hvis jeg godtar Skriftens eget vitnesbyrd og følger min omhyggelige overbevisning, da befinner jeg meg under din fordømmelse. Du kaller meg en ulv i fåreklær og advarer både mine brødre og min familie mot meg. Men når jeg i min sorg vender meg til Guds ord, så står det klart og tydelig der, og da våger jeg ikke å forkaste Guds tolkning og godta din. Å, om jeg bare kunne godta begge! Men hvis jeg må godta den ene, skal jeg ikke da godta Herrens? Hvis jeg forkaster hans ord og godtar din, kan da du frelse meg i dommen? Når vi står side ved side ved den store hvite tronen, og hvis Mesteren da spør meg hvorfor jeg lærte at 'innenfor bak forhenget' var i den første avdeling av helligdommen -- hva kan jeg da svare? Skal jeg si: 'Det var fordi søster White, som hevdet å ha autoritet til å tolke Skriftene for meg, fortalte at dette var den riktige tolkningen, og at jeg ville komme under din fordømmelse hvis jeg ikke godtok den (Cast Out for the Cross of Christ. Uthevelser tilføyd).
Så langt A.F. Ballengers brev til Ellen White. I dette brevet er det en rekke ting vi skal merke oss. Det saken i første rekke dreier seg om, er at Syvendedags-adventistene lærer at Jesus gikk inn i den første avdeling av den himmelske helligdom ved sin himmelfart for der å påbegynne en 1800-årig tjeneste i tråd med forbildet. Som støtte for dette synet bruker de Heb. 6,19.20, og tolker det dithen at innenfor bak forhenget betyr forhenget foran den første avdeling -- at Jesus gikk inn bak dette forhenget og inn i den første avdeling etter sin himmelfart.
Men som vi har sett av Ballengers brev, brukes uttrykket innenfor forhenget i GT utelukkende om det annet forheng som skilte Det hellige fra Det Aller-helligste, og aldri om det første forheng. Her ble konsekvent uttrykket foran forhenget og utenfor forhenget brukt i forbindelse med tjenesten i den første avdeling. Innenfor forhenget var alltid i Det Aller-helligste.
Det skulle vel ikke være så vanskelig å forstå hvilken avdeling Jesus gikk inn i ved sin himmelfart ut fra uttrykket innenfor bak forhenget i Heb. 6,19.20. Men adventister må manipulere verset for å finne støtte for sin helligdomslære. Det hevdes f.eks. at verset er profetisk og fra Paulus' ståsted peker fram til 1844. Andre hevder at Jesus ganske visst gikk inn i Det Aller-helligste ved sin himmelfart, men gikk ut derfra igjen og påbegynte en 1800-årig tjeneste i den første avdeling. Slikt er uttillatelige fiksfakserier med et ellers klart bibelvers.
Mot historiens klimaks
Ballenger siterer fra s. 420-421 i boken The Great Controversy av Ellen White. I disse to korte avsnittene i boken finner vi tre grove feil.
1. EGW hevder at innenfor forhenget er den første avdeling i den himmelske helligdom. Som vi har sett, er ikke dette riktig.
2. EGW hevder at presten hver dag kom fram til alteret i den første avdeling med synderens blod. Dette er heller ikke riktig. blodet fra den vanlige israelitt ble alltid helt ut ved brennofferalterets fot, noe enhver kan finne ut av ved å granske sin Bibel.
3. Skriftstedet fra Heb. 6,20 blir kuttet av med et punktum, antakelig for å finne støtte for adventistenens tolkning av Kristi prestetjeneste i himmelen. MHK siterer: . . .dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss, han som er blitt øversteprest til evig tid. (The Great Controversy, s. 421: Mot Historiens Klimaks (papirutgave) s. 325; Mot Historiens Klimaks, s. 246.) Men Bibelen sier klart: . . .der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. (Heb. 6,20.) MHK har satt punktum etter til evig tid, og utelatt ordene etter Melkisedeks vis -- antakelig fordi de ikke passer inn i adventistenes helligdomslære. Paulus gjør det helt klart at Jesus ikke ble prest etter Arons vis, men etter Melkisedeks vis, og at prestedømmet ble omskiftet (Heb. 7,11). Det er også andre skriftmanipulasjoner i ovennevnte bok.
Det første forheng
I sin bok Cast Out for the Cross of Christ påpeker Ballenger at i GT blir selve inngangen til tabernaklet, inn til den første avdeling, aldri kalt forheng, langt mindre forhenget. Det blir kalt teltdøren (2 Mos. 26,31-36; 36,35.37), dekket for inngangen (2 Mos. 35,12.15), inngangen til sammenkomstens telt (2 Mos. 38,27.39), teppet for inngangen til teltet (2 Mos. 39,34.38), teppet for inngangen til tabernaklet (2 Mos. 40,3.5.21.22.26.28) etc. -- aldri forheng, i motsetning til skillet mellom Det hellige og Det Aller-helligste, som alltid blir kalt forheng. Uttrykket forhenget blir brukt 25 ganger i GT, og betyr alltid forhenget mellom Det hellige og Det Aller-helligste. Dette er et klart så sier Herren! Er det så vanskelig å akseptere?
Septuaginta
Enkelte hevder at i den greske oversettelsen av Det gamle testamente (Septuaginta) blir inngangen til tabernaklet enkelte ganger kalt forheng. Til dette sier Ballenger:
Det er blitt gjort forsøk på å svekke styrken av dette klare skillet de hebraiske skrifter setter mellom de to forheng ved å henvise til Septuaginta, som alle mine brødre kjenner til er en oversettelse av Det gamle testamente fra hebraisk til gresk. Det hevdes at i Septuaginta blir det første forheng av og til kalt 'forheng'. Dette er riktig. Og at det første forheng virkelig var et forheng, både i konstruksjon og bruk, er aldri blitt nektet for. Men jeg har svart at Gud på en så klar måte har skjelnet mellom de to forheng at når han bruker uttrykket 'innenfor bak forhenget' i Hebreerbrevet, blir leseren tvunget til å anvende det på Det Aller-helligste i den himmelske helligdom. I Septuaginta blir det første forheng aldri kalt 'forheng' bortsett fra de tilfeller der det gjelder retningslinjene for konstruksjonen og transporten av tabernaklet, og da alltid i en slik sammenheng at det aldri er tvil om hvilket forheng det gjelder. . . .Overalt der uttrykket 'forheng' blir brukt i Septuaginta uten forbehold, betyr det alltid det forheng som skilte Det hellige fra Det Aller-helligste. I 3 Mos., der man finner lovene om offersystemet, refererer Septuaginta aldri til det første forheng som 'forheng'. I Septuaginta betyr 'innenfor forhenget' alltid Det Aller-helligste. 3 Mos. 16,3.12.15. I Septuaginta blir aldri uttrykkene 'foran forhenget' og 'utenfor forhenget' brukt på andre steder enn den første avdeling. 3 Mos. 24,3 (Cast Out for the Cross of Christ).
Forhenget i Det nye testamente
Hebreerbrevet sier uttrykkelig at Jesus gikk innenfor bak forhenget, dvs. inn i Det Aller-helligste ved sin himmelfart og satte seg ved Guds høyre hånd. Dette kan ikke adventister akseptere, da det går på tvers av deres helligdomslære. I sin bok går Ballenger nærmere etter i sømmene uttrykket innenfor bak forhenget i NT.
Når vi nå går fra Det gamle testamente og inn i Det nye, oppdager vi at Den Hellige Ånd fremdeles omtaler forhenget mellom Det hellige og Det Aller-helligste som 'forhenget'. Det greske ordet som er oversatt med 'forhenget', er katapetasma, og det forekommer seks ganger i Det nye testamente. Første gang er i Matt. 27,50-52: 'Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden. Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv, og klippene revnet. Gravene åpnet seg, og mange av de hensovede helliges legemer stod opp.'
Neste gang vi finner uttrykket 'forhenget' i NT er i forbindelse med templet: 'Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. Og forhenget i templet revnet i to, fra øverst til nederst' (Mark 15,37-38).
Tredje gang det forekommer, er i Luk 23,44,45: 'Det var nå omkring den sjette time. Da ble det mørke over hele landet helt til den niende time. Solen ble formørket. Og forhenget i templet revnet midt etter.'
Leseren vil merke seg at Den Hellige Ånd i alle disse tre tilfellene kaller forhenget mellom Det hellige og Det Aller-helligste 'forhenget i templet'. . . .
Det er tre tilfeller til der dette greske ordet forekommer i Det nye testamente, og alle disse finner man i Hebreerbrevet. Kan vi da tro at Den Hellige Ånd i Hebreerbrevet ville motsi hele vitnesbyrdet i Det gamle testamente og i de tre foregående tilfellene i Det nye? Med dette overveldende bevismateriale foran oss, både fra de hebraiske skrifter og Det nye testamente, er det helt klart at uttrykket 'forhenget', når det brukes uten forbehold, ufravikelig sikter til forhenget mellom Det hellige og Det Aller-helligste. La oss med dette i bakhodet lese Heb. 6,19 på nytt: 'Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.'
Igjen vil jeg appellere til leseren: Hvordan kan jeg -- med hele Skriftens vitnesbyrd mot meg -- lære at dette uttrykket sikter til den første avdeling?
Den neste forekomsten er Heb. 9,3: 'Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det aller helligste. . .' Som før nevnt, finner vi her at Herren kaller det andre forhenget 'det andre forhenget', og dette indikerer at det første forheng var 'det første forheng'.
Når vi nå har studert Det gamle og Det nye testamente, kan vi stille spørsmålet: Hvilket forheng sikter Herren til når han bruker uttrykket 'innenfor bak forhenget?' Det er ingen tvil om at det gjelder det andre forheng. . . .
Nå vil jeg appellere til leseren: Når Den Hellige Ånd i Heb. 6,19 forteller oss at Kristus, vår forløper, har gått 'innenfor bak forhenget', hvilken avdeling skal jeg da tro det pekes på i dette uttrykket? La meg igjen understreke at uttrykket 'innenfor bak forhenget' brukes i Heb. 6,19 uten forbehold -- det tas for gitt at leseren er kjent med uttrykket, og at han straks uten videre forklaring vet hvilken avdeling det siktes til. Ikke et øyeblikk vil granskeren av de hebraiske skriftene tro at det dreier seg om den første avdeling. Når vi går til Det gamle testamente for å se hvilken avdeling uttrykket 'innenfor forhenget' gjelder, oppdager vi at det ufravikelig dreier seg om Det Aller-helligste. Når jeg står overfor dette overveldende vitnesbyrd fra Skriften, hvordan kan jeg da anvende uttrykket 'innenfor bak forhenget' på den første avdeling, et sted Guds Ånd aldri har henvist til med dette uttrykket?
Hvis jeg lærer at 'innenfor bak forhenget' gjelder den første avdeling, vil Guds ord fordømme meg. Hvis jeg lærer at det viser til den annen avdeling, vil menigheten fordømme meg. Måtte Herren vise meg nåde og holde meg oppe i mine prøvelser (Cast Out for The Cross of Christ. Uthevelser tilføyd).
Guds trone
Adventistene lærer at Guds trone befant seg i den første avdeling av den himmelske helligdom fra Jesu himmelfart og fram til 1844. Dette synet skaper store problemer. I sin bok kommenterer A.F. Ballenger dette synet:
Hvor er trone-rommet?
Det neste, og viktigste spørsmål er: I hvilken avdeling av den himmelske helligdom står Jehovas trone?
I det mosaiske tabernakel, som var et mønster av det sanne, Guds bolig i himmelen, står Guds trone i den annen avdeling. 'La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem' (2 Mos 25,8). 'Så skal du sette nådestolen oppå arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg vil gi deg. Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn' (2 Mos 25,21-22). . . .
De som er vel informert om syvendedags-adventistenes lære, vil innrømme at Kristus, etter sin himmelfart, satte seg med sin Far på hans trone, men enkelte vil hevde at Guds trone på den tid ble flyttet fra Det Aller-helligste til den første avdeling, og at den sto der fram til 1844. Det er likevel en rekke pastorer som er blitt overrasket over at dette var samfunnets offisielle lære.
En pastor som har forkynt budskapet i mange år, skriver som følger om denne lære:
'Jeg er overbevist om at det ikke vil bli funnet en eneste linje i noen bok, traktat eller artikkel skrevet av vårt folk, som på en eller annen måte antyder at Guds trone noensinne befant seg i Det hellige eller den første avdeling. Og jeg har aldri hørt noe slikt, verken offentlig eller privat. . . .Det er noe av det mest ubibelske man kan tenke seg, og omfatter flere urimelige og absurde standpunkter enn søndagsholderen kommer med til forsvar for søndagen. Hvorfor ble én del av helligdommen kalt 'Det Aller-helligste?' Var det ikke fordi denne delen inneholdt Guds trone som sto mellom kjerubene over nådestolen som dekket universets grunnlov? Hvis tronen gjorde denne avdelingen hellig, og hvis tronen ble flyttet ut i den første avdeling, måtte vel den første avdeling bli Det Aller-helligste?'
Til gavn for de som måtte ønske det -- lik vår bror ovenfor -- følger her en klar uttalelse fra vårt samfunn som bevis for at vi virkelig lærer at Guds trone befant seg i den første avdeling av den himmelske helligdom ved tiden for Kristi himmelfart:
'Da Kristus begynte sin tjeneste der oppe, på sin Fars trone, befant denne tronen seg i den første avdeling av den himmelske helligdom' (Looking Unto Jesus [Uriah Smith], s. 134).
'Slik begynner scenen med at Kristus begynner sin tjeneste, og på den tid befant Guds trone seg i den første avdeling av helligdommen, der forbildet for gullysestaken var' (samme).
Denne læren om at Guds trone var i den første avdeling av den himmelske helligdom, reiser en del alvorlige spørsmål.
Arken og tronen.
Hvis Guds trone ble flyttet ut i den første avdeling av den himmelske helligdom ved Kristi himmelfart, innbefattet det også arken? . . .
Hvis denne adventistlæren er riktig, og nådestolen i 2 Mos. er et forbilde på Nådens trone i Heb. 4,16, da blir konklusjonen at Guds trone befant seg i den første avdeling av den himmelske helligdom fra Kristi himmelfart og fram til 1844, og at den virkelige arken også befant seg der i denne tiden. Men dette øver vold på forbildet, som plasserer arken i den annen avdeling med et forheng foran den og resten av gjenstandene i tabernaklet.
Det øver også vold på forbildet ved å plassere alle gjenstander i den himmelske helligdom i én avdeling og la Det Aller-helligste være øde og forlatt i 1800 år.
Enkelte har sett problemet denne læren fører til, og har derfor prøvd å unngå vanskelighetene ved å skille Guds trone fra Guds ark og plassere Guds trone i den første avdeling i den himmelske helligdom, mens Guds ark fremdeles står i Det Aller-helligste, slik forbildet viser. Dette løser problemet ett sted, men skaper enda større problemer et annet sted.
Hvis Gud flyttet sin trone fra Det Aller-helligste ved Kristi himmelfart, lot han da nådestolen eller Nådens trone bak seg i Det Aller-helligste? Gjorde Kristus da tjeneste i 1800 år fra et annet sted enn nådestolen, fra et annet sted enn Nådens trone?
Hvis tronen ble flyttet inn i den første avdeling, og ikke arken med loven, ble det da gjort tjeneste i 1800 år uten loven? . . .
Kan ikke leseren se at denne doktrine som flytter tronen fra Det Aller-helligste og ut i den første avdeling, skiller Gud og hans Sønn fra nådestolen og loven og flytter sentret for Guds regjering og evangelium fra den nådedekte lov i Det Aller-helligste ut i den første avdeling -- som ifølge forbildet aldri inneholdt verken loven eller nådestolen -- og det gjennom en periode på 1800 år? . . .
De siste fire årene har jeg lagt dette problemet foran de ledende brødre i samfunnet, og ikke én av dem er kommet med en forklaring. Ingen av dem våget å si at da tronen ble flyttet ut i den første avdeling, så ble arken og loven flyttet samtidig, og på den annen side har ingen våget å hevde at loven og nådestolen ble latt tilbake -- etterlatt i Det Aller-helligste mens det ble gjort evangelisk tjeneste i 1800 år fra et sete som ikke var nådestolen, og fra en trone som var skilt fra den guddommelige lov med et forheng (Cast Out for The Cross of Christ).
Forestillingen om at både Faderen og Sønnen befant seg i den første avdeling fram til 1844, stammer fra et syn Ellen White hadde i 1845:
I februar 1845 hadde jeg et syn om de begivenheter som begynte med Midnattsropet. Jeg så en trone, og på den satt Faderen og Sønnen. . . .Og jeg så Faderen reise seg fra tronen, og i en ildvogn dra inn i Det Aller-helligste, innenfor forhenget, og satte seg ned. Der så jeg troner jeg aldri før hadde sett. Deretter reiste Jesus seg fra tronen. . . .Og jeg så en skyvogn med hjul som flammende ild, og det var engler rundt den idet den kom dit Jesus satt. Han gikk inn i vognen, og ble ført inn i Det Aller-helligste der Faderen satt (fra skrivet To the Little Remnant Scattered Abroad. Uthevelser tilføyd).
Dette synet finner man også i Early Writings, s. 54-55, men i noe amputert form. Bl.a. er setningen der så jeg troner jeg aldri før hadde sett blitt fjernet. Vi skal merke oss at Ellen White sier at Faderen reiste seg fra tronen og ble ført inn i Det Aller-helligste, innenfor forhenget, og at Jesus også reiste seg fra tronen og ble ført inn i Det Aller-helligste. Det er da selvinnlysende at den tronen de først satt på, var i den første avdeling. Hele denne scenen er satt inn i rammen rundt 1844. Dette er en ubibelsk lære.
Hvis adventistenens helligdomslære er så grunnfestet på Guds ord, hvorfor har den ikke skapt annet enn problemer for tenkende mennesker opp gjennom årene? Vi skal merke oss at ingen av de ledende brødre, ingen av de pastorer Ballenger la problemene fram for, kunne svare på dem med et klart så sier Herren! Hvorfor?
Andre problemer
I 1905 overleverte A.F. Ballenger en liste på ni punkter til Generalkonferensens ledere. Jeg vil her trekke fram tre av disse punktene.
5. Skyggen krevde at Herrens geit, hvis blod tilfredsstilte lovens krav under skyggen, ble slaktet på forsoningsdagen. Samfunnets syn er at Kristi død, hvis blod tilfredsstilte lovens krav, skjedde mer enn 1800 år før forsoningsdagen angivelig begynte.
6. Skyggen skildrer ypperstepresten som går direkte fra sin tjeneste i forgården, der han tilveiebrakte blodet, direkte inn i Det Aller-helligste på forsoningsdagen. (Han stoppet ikke i den første avdeling, men tilveiebrakte blodet og bar det rett inn i Det Aller-helligste.) Samfunnets syn er at Kristus gikk fra sin tjeneste i den første avdeling, og ikke fra forgården, inn i Det Aller-helligste i 1844.
8. Skyggen sendte ypperstepresten rett gjennom den første avdeling og inn i Det Aller-helligste straks han hadde i sine hender blodet fra Herrens geit, eller det blodet som betalte for syndens straff. Samfunnets syn er at vår store yppersteprest stoppet i den første avdeling [i 1800 år] mens han hadde i sine hender sitt eget blod som betalte syndens straff.
På forsoningsdagen tilveiebrakte ypperstepresten under forbildet blodet fra Herrens geit og gikk umiddelbart inn i Det Aller-helligste med soningsblodet. Han gjorde ingen tjeneste i den første avdeling med dette blodet, men stoppet bare et øyeblikk for å ta et røkelseskar med røkelse, som han svingte idet han gikk innenfor bak forhenget. Adventistsamfunnet lærer derimot at Jesus -- etter å ha tilveiebrakt soningsblodet på Golgatas kors -- stoppet opp i 1800 år i den første avdeling, der han gjorde tjeneste med soningsblodet. Dette er helt i strid med forbildet. Dessuten ble Jesus yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis (Heb. 6,20). Forhenget i den jordiske helligdom revnet fra øverst til nederst ved Jesu død og tilkjennega at den jordiske tjeneste -- hele det aronsk/levittiske prestedømme -- var fullbrakt. Ved sin død ropte Jesus: Det er fullbrakt! Frelsen var tilveiebrakt der og da. Nei, sier adventistene, det var slett ikke fullbrakt: Hans død var bare begynnelsen til den gjerning han fór opp til himmelen for å fullføre (se Mot historiens klimaks, papirutg., s. 375). Adventistene har deretter sydd igjen forhenget og flyttet hele det aronsk/levittiske prestedømme opp til himmelen, der de lar Jesus gjøre tjeneste i den første avdeling med forsoningsblodet etter Arons vis i 1800 år, til tross for at Bibelen uttrykkelig sier at Jesus ikke var yppersteprest etter Arons vis, men etter Melkisedeks vis (Heb. 6,20; 7,11-15) -- og til tross for at Bibelen uttrykkelig sier at Jesus gikk inn i Det Aller-helligste ved sin himmelfart.
Ellen Whites respons på Ballengers brev
Vi har tidligere i denne artikkel sett på det høflige og bønnfallende brev A.F. Ballenger sendte til Ellen White, med bibelske argumenter ingen kunne tilbakevise. Det er heller ikke lett å tilbakevise de andre argumentene han kommer med -- i hvert fall ikke fra et bibelsk ståsted.
Ellen White svarte ikke på Ballengers brev, men begynte i stedet en tirade av vitnesbyrd som framstilte mannen som om han sto i ledtog med selve djevelen:
Det er ikke sannhet i de skriftforklaringer Eldste Ballenger og de som står i ledtog med ham kommer med (EGW i The Early Elmshaven Years, Vol. 5, s. 409. Uthevelser tilføyd). Et uttrykkelig Så sier Herren! var tydeligvis ikke sannhet for EGW!
Jeg erklærer i Herrens navn at de farligste villfarelser prøver å finne inngang hos oss som et folk, og Eldste Ballenger ruinerer sin egen sjel (samme, s. 409. Uthevelser tilføyd). Det er en meget alvorlig sak å kalle bibelsk sannhet, et uttrykkelig så sier Herren! for farlige villfarelser og dømme et menneske til fortapelse for å komme med et så sier Herren!
De menn som har mistet fotfestet når det gjelder sannhetene i helligdomslæren, slik de er blitt skildret av menn som har stått under Den Hellige Ånds ledelse, burde heller be mer og tale mindre. Jeg bevitner i Herrens navn at Eldste Ballenger er ledet av sataniske redskaper og spiritistiske, usynlige ledere. De som står under Den Hellige Ånds veiledning vil vende seg bort fra disse forførende ånder (Manuscript 59, 1905. Uthevelser tilføyd).
Dette er en meget alvorlig sak. Selv de ledende brødre i Adventistsamfunnet hadde ingen ting å stille opp mot Ballengers bibelske argumenter, og måtte innrømme at de fra et bibelsk ståsted var uangripelige. Leseren har selv hatt anledning til å gjennomgå disse argumentene i denne artikkelen. Det er krystallklart ut fra Guds ord at innenfor bak forhenget viser til Det Aller-helligste, og Bibelen sier uttrykkelig at det var dit Jesus gikk ved sin himmelfart. Men dermed faller selve grunnvollen for adventistenes helligdomslære. Ikke til å undres over at reaksjonen var sterk. Ellen White sier at et slikt syn er inspirert av sataniske redskaper og spiritisme. Hvilken ånd er det som kommer til uttrykk i Ellen Whites uttalelser om Ballenger? Det er i hvert fall ikke Guds Ånd. Slik går ikke vår himmelske Far fram mot oppriktige, sannhetssøkende sjeler. Langt alvorligere er det at hun tar Gud til vitne på denne åpenbare overtredelsen av det niende bud. Dette er å sverge falskt i Herrens navn. Dette har hun gjort gang på gang der hun sendte ut falske syner, vitnesbyrd og åpenbaringer i Herrens navn: Det ble vist meg, min ledsagende engel sa osv. Men nå er saken langt alvorligere: Ellen White kaller bibelsk sannhet for villfarelse -- gjør sannhet til løgn -- og bevitner dette i Herrens navn. I tillegg lyver hun om Ballenger. Hun ville ikke ha noe mer med Ballenger å gjøre, og ba aldri om unnskyldning for sitt grove overtramp.
Hun sier videre at helligdomslæren ble skildret av menn som sto under Den Hellige Ånds ledelse. Men vi har sett at de kom med ting i sine utleggelser som var i strid med Bibelen.
Vi skal merke oss at EGW ikke kommer med et eneste bibelsk argument for sine tirader, bare en lang rekke fordømmelser i Herrens navn. Slikt er uttillatelig av en som fikk en anmodning som denne:
Det jeg ber om i dette brevet, er at det må foreligge et 'så sier Herren' til støtte for uttalelsen din, og at du i din medfølelse for min sjel må gi meg et slikt skriftsted (A.F. Ballenger i sitt brev til Ellen White, sitert ovenfor).
Skriftstedet/skriftstedene kom aldri, bare fordømmelser og advarsler hun tok himmelens Gud til vitne på. Ifølge EGW sto mannen i ledtog med Satan selv. Han ville gå fortapt. Ellen White, som ellers anmodet andre om å ta for seg villfarne brødre med Bibelen i hånd og vise dem ut fra Skriften hvor de tok feil, praktiserte selv ikke dette rådet. I Ballengers tilfelle kunne selv brødrene ikke svare på Ballengers argumenter med Bibelen i hånd. Det kunne tydeligvis heller ikke Ellen White. Hun kommer ikke med et eneste bibelvers for å tilbakevise Ballengers påstander. I stedet gjør hun indirekte klart at vi skal stole på hennes syner i stedet for Guds ord. I slike tilfeller er det bekvemt med et kraftig vitnesbyrd, et så sier Herren for å stoppe en trussel mot den etablerte lære, som utvilsomt hadde problemer -- og uttalelser som kunne skape tvil om hennes troverdighet.
Ikke til å undres over at A.T. Jones skrev i 1905 at det etter hans oppfatning ikke var et kirkesamfunn her på jord som lignet mer på pavemakten i sin ånd enn Adventistsamfunnet! (Some History, Experience and Facts, s. 24.) Dette er virkelig noe å tenke over.
I 1984 fortalte pastor Henry F. Brown, som da hadde vært pastor i Adventistsamfunnet i seksti år, at de fikk vite at A.F. Ballengers datter fremdeles levde og bodde i California. Hun var på den tiden en dame i åttiårs-alderen. Pastor Brown dro for å besøke henne:
I senere år, da vi var i Riverside, California, fikk vi vite at hans [A.F. Ballengers] datter fremdeles levde, en dame i 80-års alderen. Vi dro for å besøke henne, en svært hyggelig dame, og hun fortalte oss at da de kvittet seg med ham, fikk han ikke et rødt øre i vederlag. Han ble overlatt til seg selv, og de gråt og undret seg på hvordan de nå skulle klare seg. Han var en gudfryktig kristen til sin død (Elder H.F. Brown's Personal Testimony, 5. desember 1984).
Våre ledere gjorde ikke noe forsøk på å bringe noen av dem tilbake. F.eks. Eldste Ballenger, som med de ømmeste følelser bønnfalt Str. White og skrev et brev til henne: 'Vis meg vanskelighetene. Vis meg hvor jeg tar feil. Hjelp meg. En gang regnet du meg som trofast bror, og nå vil du ikke engang snakke til meg.' Men hun ignorerte bønnfallelsen hans fullstendig og nektet å ha noe som helst med ham å gjøre (samme).
Vi må igjen spørre: Hvilken ånd er det Ellen White her viser overfor en bønnfallende bror? Det er ganske visst ikke Kristi ånd. A.F. Ballenger hadde begått den helligbrøde som edel berøer å stille prøvende spørsmål ved Ellen Whites skrifter. Det gikk på hennes ære og troverdighet løs. Dette kunne hun aldri tåle. Slike edle berøere ble stemplet som Satans trofaste redskaper, drevet av spiritismens ånd.
Adventistsamfunnet forventer at det den edle berøer oppdager i Guds hellige Ord harmonerer med samfunnets offisielle lære og søster White. Guds ord må tolkes gjennom søster White, slik de ledende brødre sa til A.F. Ballenger i sin tid. Derfor er det ikke plass til edle berøere i Adventistsamfunnet. Den edle berøer ønsker derimot ikke å være et ekko av andre, en papegøye på sin pinne. Gud har gitt ham en selvstendig dømmekraft og en hjerne å tenke med. Men der paven og pavemaktens ånd råder, er den edle berøer en torn i øyet, et fremmedelement som må fjernes. Og fjernet ble de med Ellen Whites støtte som hun tok Gud til vitne på. Hun gikk ikke av veien for å sverge falskt i Guds navn hvis hennes egen troverdighet sto på spill.
Røkofferalteret
Når det gjelder EGWs uttalelse i Slektenes håp om at Jesus idag står ved røkelsesalteret og presenterer våre bønner, i motsetning til hva hun sier i Early Writings, er det kanskje noen som vil vise til Paulus' ord i Heb. 9,3:
Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det aller helligste, som hadde et røkofferalter av gull og paktens ark, som var helt kledd med gull. Den inneholdt en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler.
Her sier Paulus at røkofferalteret i det jordiske tabernakel sto i Det aller-helligste. Alle som kjenner sin Bibel, vet at i dette tabernakelet var det utelukkende paktens ark som sto der. Røkelsesalteret sto i den første avdeling, foran forhenget som skilte Det hellige fra Det aller-helligste. Se 2 Mos. 40,26. Dette er noe alle adventister kjenner til, noe utallige skisser av helligdommen kan bevitne.
Også Paulus kjente til dette, må vi tro. Han var en lærd mann som neppe ville bomme på en så innlysende sak. Hva han egentlig mener med sin uttalelse er uklart. Selv ikke adventistenes store bibelkommentar har noen rimelig forklaring, annet enn at Paulus kanskje plasserte alteret der rent symbolsk da det var nært knyttet til arken.
Hvis vi for argumentets skyld sier at røkelsesalteret står i Det aller-helligste i den himmelske helligdom, og at Ellen White derfor har rett i sin uttalelse, faller jo den adventistiske helligdomslære som et korthus. Man hevder at det mosaiske tabernakel var en nøyaktig kopi av den himmelske helligdom. I det mosaiske tabernakel var det to avdelinger som var skilt med et forheng, og røkelsesalteret sto i den første avdelingen, foran forhenget som skilte de to avdelingene. Hvis røkelsesalteret står i Det aller-helligste i himmelen, faller avdelings-begrepene bort, og gir næring til antakelsen om at den himmelske helligdom ikke har to adskilte avdelinger. Dermed faller også læren om at Jesus sto i den første avdeling i 1800 år, før han gikk inn i den annen avdeling i 1844 og lukket døren til den første avdeling. Uten to adskilte avdelinger i den himmelske helligdom i samsvar med det mosaiske tabernakel, ingen adventistisk helligdomslære. Så enkelt er det. Ellen Whites uttalelse i Slektenes håp er i strid med hennes uttalelse i Early Writings, og det er grunn til å anta at uttalelsen i Slektens håp er mer bibelsk fundert -- men så er det trolig heller ikke EGW som har skrevet den.