Det er et faktum at Ellen White var svært ærekjær for egen person og egen sak. Hun tålte på ingen måte at andre rettet fingeren mot noe hun hadde gjort, sagt eller skrevet -- eller stilte prøvende spørsmål ved hennes virksomhet, syner, vitnesbyrd og andre ting. Det er mange eksempler på at personer som gjorde det, ble gjenstand for himmelsk vrede gjennom fordømmende syner og vitnesbyrd.
Fannie Bolton, Charles Lee, Uriah Smith, A.T. Jones, J.H. Kellogg, A.F. Ballenger og andre fikk merke profetinnens vrede etter å ha stilt prøvende spørsmål.
Høye tanker om seg selv
Ellen White var ikke beskjeden når hun omtalte sin egen rolle. Hun hevdet at hun bare var en budbringer og ikke noen profet. Men hun sier at hun var mer enn en profet:
Andre har kalt meg en profetinne, men jeg har aldri hevdet den tittelen. Jeg har ikke følt at det var min plikt å kalle meg noe slikt. De som åpent hevder at de er profeter i disse dager, er ofte til skam for Kristi sak. . . .Mitt arbeid innbefatter langt mer enn dette navnet antyder. Jeg regner meg selv som et sendebud som er betrodd budskaper fra Gud til hans folk. . . .Min oppgave omfatter en profets gjerning, men stopper ikke der. Det omfatter langt mer enn de som har sådd vantroens frø kan fatte (Selected Messages, bd. 1, s. 36. Uthevelser tilføyd).
Ellen White sier ikke at hun er profetinne -- hun sier bare at hun aldri har kalt seg selv med den tittelen. Derimot sier hun at hun er en budbærer, og at hennes gjerning omfatter langt mer enn en profets gjerning. Dermed stiller hun seg på linje med Døperen Johannes:
Da disse var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva gikk dere ut i ørkenen for å se? -- et siv som svaier i vinden?. . . .Men hva gikk dere da ut for å se? -- en profet? Ja, jeg sier dere: endog mer enn en profet. Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei for deg (Matt 11:7.9).
Ellen White setter sine skrifter på lik linje med Guds ord:
I gammel tid talte Gud til menneskene ved profetenes [Det gamle testamente] og apostlenes [Det nye testamente] munn. I disse dager taler han til dem ved sin Ånds Vitnesbyrd (Testimonies, bd. 4, s. s. 147-148. Uthevelser tilføyd).
Med andre ord: I gammel tid talte Gud til menneskene ved sitt Ord -- Det gamle og Det nye testamente. I disse dager gjør han ikke det, men taler til menneskene gjennom Ellen Whites vitnesbyrd -- eller han gjør ikke bare det, men taler også gjennom hennes vitnesbyrd. Klarere kan ikke Ellen White få sagt at Bibelen ikke er nok, men at også vitnesbyrdene hennes, Profetiens ånd må sidestilles med Bibelen, og er like nødvendig som denne. Men dermed kommer hun i konflikt med seg selv i andre uttalelser der hun sier at Gud vil ha et folk som holder seg til Bibelen og Bibelen alene.
Vi har tidligere sett hvordan store deler av vitnesbyrdene og bøkene hennes ble til. Å sette disse på lik linje med Guds ord, er mer enn formastelig. Gang på gang skamroser hun sine plagierte bøker og gjør dem til himmelske åpenbaringer.
Da damptrykkeriet ved Battle Creek skulle utgi 1888-utgaven av The Great Controversy, ønsket de ledende brødre å prioritere boken Bibellesninger for familiekretsen framfor Ellen Whites plagierte bok. Da fikk de merke profetinnens vrede, som skal ha uttalt at hans majestet Satan satt som forlagssjef (denne påståtte uttalelsen har jeg ikke klart å dokumentere, og må kanskje tas med litt salt). Å utsette salget av Great Controversy -- som stort sett besto av tyvlånt stoff -- ville redusere inntektene hennes. Men hva gikk det hele ut på? Boken til Ellen White var et produkt av litterær kleptomani, mens Bibellesninger for familiekretsen var studier fra Guds ord. Likevel ville EGW at hennes bok skulle prioriteres framfor bibelstudiene. Hun satte sin egen bok foran Guds ord. Det er grunn til å mistenke penger som den egentlige årsak til at EGW ønsket å prioritere sin egen bok. forfatterhonorarene fra denne beløp seg til adskillige tusen dollar. Ellen White skrev engang -- under frenologisk påvirkning -- til en pengekjær bror at berikelsesorganet hans var pirret. Hennes eget berikelsesorgan led visst samme skjebne.
Uriah Smith
Vi har tidligere sett hvordan Fannie Bolton, A.T.Jones, J.H. Kellogg og A.F. Ballenger ble behandlet. Også Uriah Smith ble urettferdig behandlet av EGW. I et vitnesbyrd, The Testimonies Rejected fra 1882, haglet det med tirader mot mannen. I likhet med vitnesbyrdene til A.T. Jones og andre, med falske beskyldninger, var også vitnesbyrdet til Uriah Smith fylt av anklager og fordømmelser. Ellen White sendte først et vitnesbyrd til Smith (Important Testimony, 23. mars 1882), med anklager som var sterkt overdrevet. Mest sannsynlig hadde hun hørt av andre. Smith ble bedt om å lese dette vitnesbyrdet høyt for menigheten i Battle Creek, noe han av forståelige grunner ikke ville gjøre.
Dette vakte profetinnens vrede. Han ble anklaget for å ha forkastet vitnesbyrdene, etc. Sannheten er vel at Smith, i likhet med mange andre, hadde fått øynene åpnet om hvordan vitnesbyrdene ble til, og stilt prøvende spørsmål ved dem. Uriah Smith skrev flere brev til D.M. Canright, der han luftet disse tingene:
Kjære Bror Canright, Jeg ble interessert i spørsmålene dine til onkel George [George I. Butler], om utelatelsene i Early Writings. Vi har Marion-manuskriptet, og jeg har merket meg artikkelen. Under dagens omstendigheter må det ha kommet som et skred, og jeg er litt nysgjerrig på hvordan han svarte på spørsmålene, da han noterte i margen at han hadde besvart dem. Jeg tviler ikke på at sitatene er riktige. Jeg husker jeg kom over traktaten Word to the Little Flock da vi var i Rochester, men jeg har ikke sett noe eksemplar av den siden, og jeg visste ikke annet enn at Experience & Views inneholdt den fulle teksten av disse tidlige synene. Det virker på meg som at vitnesbyrdene praktisk talt er blitt til på denne måten, og det er liten hensikt i å forsvare de enorme påstandene som nå blir lansert om dem. Etter den urettferdige behandlingen jeg fikk i fjor [vitnesbyrdet fra 1882], føler jeg i hvert fall ingen byrde i den retningen (Uriah Smith til D.M. Canright, 22. mars 1883. Uthevelser tilføyd).
Kjære Bror Canright, ditt brev av 24 mars er mottatt. . . .Jeg har ikke det utrøstelige synet som du mener, for om synene forsvant totalt, ville ikke det på noen måte påvirke min tro på bibelske teorier. . . Folk er blitt hjernevasket med den forestilling, at stiller man det minste spørsmål angående synene, blir man øyeblikkelig en opprører og en håpløst frafallen, og det gjør meg vondt å si at mange ikke har karakterstyrke til å riste av seg slike forestillinger. Hvis de derfor blir rystet i sin tro på synene, mister de troen på alt sammen og går til fortapelse (Uriah Smith til D.M. Canright, 6. april 1883. Uthevelser tilføyd).
Kjære Bror Canright, Brevet ditt av 28. juli ligger foran meg. Jeg har vist det til B. Gage, slik du ba om. Det er riktig at G.I.B (Geo. I Butler) har bedt meg å skrive et eller annet for det foreslåtte tillegget, og det har han bedt innstendig om i nærvær av brødrene Littlejohn og Fargo -- eller det er riktigere å si at alle tre ba meg om det. Men jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg vil si noe, for jeg vet ikke riktig hva jeg egentlig skal si som kan være til hjelp for dem. Dette sa jeg rett ut til brødrene. Og grunnen er at Str. White selv har lukket munnen min. I Special Testimony to the Battle Creek Church, sitert i Sabbath Advocate Extra (jeg tror du har sett begge disse), har hun beskyldt meg for ikke bare å ha forkastet det vitnesbyrdet, men alle vitnesbyrdene. Hvis jeg nå sier at jeg ikke har forkastet dem, så vil det vise at jeg har, fordi jeg da motsier dette ene. Men hvis jeg sier at jeg har forkastet dem, vil det ikke gjøre dem noe godt så langt jeg kan se, men vil hevde noe jeg mener ikke er sant. Hennes angrep på meg virker svært unødvendig og urettferdig. Jeg fortalte brødrene at jeg ikke riktig kunne fatte hvorfor hun var så ivrig, og hadde slikt hastverk med å framstille meg offentlig som en skeptiker mht. vitnesbyrdene. Hun har tvunget meg inn i en svært pinlig situasjon. Hvis jeg ikke sier noe, vil det bli oppfattet som at anklagene er sanne. Men sier jeg noe, må jeg snakke ut om min overbevisning, som slett ikke vil være tilfredsstillende for dem (Uriah Smith til D.M. Canright, 31. juli 1883. Uthevelser tilføyd).
Her hadde Uriah Smith stilt prøvende spørsmål ved et vitnesbyrd han oppfattet som både urimelig og urettferdig. Fordi han gjorde det, ble han straks beskyldt for å ha forkastet alle vitnesbyrdene. Den samme affæren hadde man senere med Dr. John H. Kellogg, som stilte prøvende spørsmål ved et vitnesbyrd (Chicago-affæren) som beviselig var falsk, og ble da beskyldt av Ellen White for å ha forkastet alle vitnesbyrdene. Slik var Ellen White hele tiden mot personer som stilte prøvende spørsmål ved tvilsomme vitnesbyrd. De ble da beskyldt for å forkaste Profetiens ånd. For henne var det alt eller ingen ting.
Fannie Bolton
Fannie Bolton luftet sin bekymring over EGWs lyssky virksomhet mht. plagiering, og at hun utga andres stoff under sitt eget navn. Da EGW fikk vite det, fikk hun se Jesus komme ned fra himmelen i en gullvogn trukket av sølvhester, mens han ropte høyt tre ganger: Fannie Bolton er din fiende! Dette var et falskt syn, noe enhver rettenkende person bør forstå. EGW tålte ikke at det ble rettet en finger mot noe som hadde med hennes virksomhet å gjøre, spesielt ikke den lyssky delen av den. Da nedkalte hun straks himmelens vrede og forbannelse over vedkommende. Dette er ganske så ulikt Jesu eksempel og ånd:
Han sendte bud foran seg. De drog av sted og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da hans disipler, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elias gjorde? Men han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av (Luk 9,52-55).
Det var ganske visst ikke Jesus som kom ned fra himmelen i gullvogn og sølvhester for å gå i rette med Fannie Bolton som hadde gjort sin kristne plikt. Bibelen sier klart at vi skal prøve åndene, om de er av Gud: Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden (1 Joh 4,1).
A.T. Jones og Kellogg
A.T. Jones ble forfulgt med falske syner og vitnesbyrd fordi han hadde refset EGW for å ha kommet med usannheter, og for å ha utgitt falske syn.
J.H. Kellogg ble forfulgt med falske syner om panteisme og andre ting. Mye av denne forfølgelsen skjedde på grunnlag av et falskt syn EGW hadde hatt om Dr. Kelloggs arbeid i Chicago, noe som satte henne i en svært forlegen situasjon. Hennes troverdighet sto på spill.
Den lukkede dør
EGW nektet bestemt å ha hatt syner om at nådedøren ble lukket i 1844, til tross for at hun har en skare av vitner imot seg, og hennes egne syner fra den tiden bekrefter vitnenes troverdighet.
Uriah Smith ble forfulgt med falske syner og vitnesbyrd fordi han hadde stilt prøvende spørsmål ved synene, og nektet å lese disse vitnesbyrdene offentlig fordi de etter hans mening var feilaktige.
Det var mange andre som fikk lignende behandling, skal man tro hva Merritt Kellogg og A.T. Jones forteller, og det er ingen grunn til å anklage disse menn for å fare med løgn.
J.N. Andrews
Ellen White hadde til tider svært liten medfølelse med andre mennesker som ikke tilhørte hennes egen favoriserte krets, eller hadde stilt prøvende spørsmål om hennes skrifter. J.N. Andrews var en av dem som fikk erfare denne mangelen på sympati, trolig fordi det hele tiden var et dårlig forhold mellom familiene White, Andrews og Stevens.
J.N. Andrews klaget engang over at Ellen Whites syner om ham var en slik kilde til skrekk og sorg at han ikke kunne bruke dem overfor andre.
I en traktat som ble utgitt for menigheten i 1860, ble det skrevet ekstremt ubehagelige uttalelser. Det hardeste slaget ble rettet mot samfunnets første oversjøiske misjonær, J.N. Andrews. I mars 1872 døde hans elskede hustru Angeline. Nesten tre år senere reiste Andrews og hans to barn til Europa for å opprette samfunnets europeiske virksomhet i Sveits.
Andrews vendte tilbake til Amerika i 1878 og begravde sin datter Mary og sin bror William. Fordi helsen hans ikke var bra, vendte han ikke tilbake til Europa før året etter. I 1883 skrev EGW til Andrews' medarbeider B.L. Whitney, der hun uttalte at Andrews hadde 'gitt det inntrykk at han led, mens han i virkeligheten ikke hadde hatt flere prøvelser enn de første arbeiderne i verket.' Hun uttalte videre at han var 'syk på sinnet.' Hun mente også at han trolig ville dø, og sa at hun '. . .ikke kunne be for ham, for jeg mener at han har ledet verket i Sveits, og at han fremdeles leder det.' Hun fortsatte med å fortelle ham om hvordan han syndet ved å dvele ved seg selv og ved å sørge for sin hustru og datter, slik han hadde gjort.
Jeg vet ikke hvordan jeg kunne taklet slike skarpe fordømmelser, men Andrews skrev tilbake til 'Søster White' der han uttalte:
'Jeg ydmyker meg for Gud ved å motta fra hans hånd den skarpe refselse han har gitt deg for å gi videre til meg' (sitert i Adventist Currents, februar 1985).
Da han skrev dette var han allerede en døende mann. Noen få måneder senere døde han (Don Hawley: Ellen White, kap. 6). Denne mangelen på sympati og medfølelse overfor J.N. Andrews i hans nedbrutte tilstand, der hun sågar erklærte ham for sinnsyk, og at hun ikke ville be for ham, er fjernt fra Jesu ånd.
A.F. Ballenger
Den samme behandlingen fikk Albion F. Ballenger. Han hadde gjort som de edle berøere og gransket i Skriften for å se om Ellen Whites ord stemte. Da han fant at de ikke gjorde det, skrev han et pent brev til Ellen White der han bønnfalt henne om å hjelpe ham med problemet. Det er et brev skrevet i en god kristen ånd. Se kapitlet om A.F. Ballenger. Etter at han skrev brevet ble han forfulgt med falske syner og vitnesbyrd fordi han på grunnlag av et solid bibelstudium hadde påpekt at deler av boken Great Controversy ikke var i harmoni med Bibelen. EGW kom ikke med et eneste bibelvers til sitt forsvar, men påberopte seg syner og åpenbaringer som dømte mannen til fortapelse som spiritist og besatt av djevelen.
Var det slik Paulus gikk fram mot folket i Berøa da de ikke automatisk ville godta hans forkynnelse, men var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt (Ap gj 17,11).
Fordømte Paulus dem som spiritister og sataniske redskaper fordi de prøvde hans ord med Skriften? Ville han ikke ha mer med dem å gjøre? Tvert imot. Han roste berøerne for denne innstillingen og sa at de var av et edlere sinn. Det er helt tydelig at Paulus var av et edlere sinn enn Ellen White.
Ballengers datter fortalte senere hvor hjerteløst Adventistsamfunnet gikk fram mot Ballenger på grunnlag av Ellen Whites falske vitnebyrd mot ham. Hva annet hadde han gjort enn å følge Paulus' formaning? Men EGW tålte ikke at noen hadde rettet fingeren mot villfarelser i boken hennes. Ballengers datter fortalte at samfunnet sparket ham, og at han ikke fikk fem øre til underhold, slik at familien ble stilt overfor store problemer. Ellen White ville ikke ha noe mer med ham å gjøre, fortalte hun, noe som kan stemme med de brev EGW skrev om ham.
Er denne rå, hjerteløse behandling av andre mennesker som befinner seg i sorg, eller ønsker å følge Guds ord et merke på en Guds profet?
Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden (1 Joh 4,1).
Alt dette vitner ikke til Ellen Whites fordel. Hennes
troverdighet blir ikke styrket av denne hjerteløse behandlingen av andre personer som ikke hadde gjort annet galt enn å stille prøvende spørsmål ved hennes syner og vitnesbyrd, eller personer som ikke tilhørte hennes favoriserte gruppe.
Autoritet
Få, om ingen personer har hatt og øver fortsatt slik autoritet over Syvendedags-adventist-menigheten som Ellen White. Enkelte har uttalt, og med rette, at adventismen står og faller med sin profet.
Hva kan årsaken være til at andre profetinner i forrige århundre er glemt i dag? Da skuffelsen i 1844 endte i vill fanatisme, var Ellen Harmon og James White med i fanatiske grupper. Det var også andre unge kvinner til stede under disse ville møtene, som hevdet å ha syner, bl.a. Dorinda Baker. Lederen for den fanatiske gruppen James White og Ellen Harmon var med i, Israel Dammon, uttalte at både han og andre trodde at så vel Dorinda Bakers syner som Ellen Harmons syner var fra Gud. Senere gikk han bort fra dette.
Det er fare for at Ellen Harmon hadde vært like glemt i dag, hadde det ikke vært for James White. Han var en glimrende promotør for Ellens syner, og fikk henne introdusert for ledende brødre med innflytelse, f.eks. Joseph Bates. Ellen Harmon var ung og svak, og synene hennes ble regnet som en følge av dårlig helse. Etter å ha introdusert henne for Joseph Bates, aksepterte han etter kort tid synene hennes som ekte. Dette var en glimrende anledning for den unge Ellen og hennes mann. Det er dette som er årsaken til at både Ellen White og James så lett godtok Bates teorier, f.eks. om å holde sabbat fra seks til seks, og de syv årene Jesus skulle være i Det Aller-helligste i den himmelske helligdom fra oktober 1844 til oktober 1851. James White hadde liten innflytelse blant brødrene på den tiden. Joseph Bates derimot, var en innflytelsesrik mann, og det gjaldt å holde seg inne med ham. Med Bates i ryggen, ville det bidra til å markedsføre Ellen White og synene hennes i den gryende adventmenighet.
Etter at de slo seg ned i Battle Creek i 1855, reiste fru White rundt og virket de neste 25 årene, enten sammen med sin mann eller andre, til mange stater fra Maine til California. Hennes innflytelse blant folket var nå etablert og suveren. Ingen våget å tvile på hennes autoritet og inspirasjon (D.M. Canright: The Life of Mrs E.G. White. Uthevelser tilføyd).
De våget nok ikke det, ellers ville de fått vitnesbyrd med himmelske åpenbaringer som stemplet dem som sataniske redskaper med blodflekker på klærne. Ellen White var både idol og fryktet svøpe.
Verken Dorinda Baker eller andre milleritter som hevdet å ha syner og åpenbaringer hadde en James White som støtte og oppmuntring. Etter en tid sluttet de derfor å få syner, og de ble glemt. Ellen White ble derimot -- fordi hun ble støttet av innflytelsesrike menn og markedsført av dyktige promotører -- et midtpunkt i adventmenigheten, der hennes innflytelse stadig vokste til hun ble Adventismens madonna og pave på samme tid.
Mens hun levde, sto alle og enhver i samfunnet i fare for å bli angrepet med et skarpt vitnesbyrd, eller å bli fjernet fra sine jobber hvis en eller annen klaget til henne. Ingen var trygg for hennes skarpe penn. En fordømmelse fra henne var det samme som å få en flekk på sin karakter og sin posisjon i samfunnet for resten av livet. Hun var samfunnets skrekk og tilbedte orakel på samme tid (D.M. Canright: The Life of Mrs. E.G. White).
I likhet med paven i Rom under Middelalderen, vokste hennes makt og innflytelse i menigheten til hun ble suveren. Hun innsatte og avsatte konferenseformenn med et ord eller et pennestrøk. Hun fortalte hvem som skulle sitte i stillinger og hvem som ikke skulle. Hun fortalte hvor de skulle bygge, og hvor de ikke skulle bygge. Hvis hun sa: 'Kjør i vei', våget ingen i samfunnet å protestere, selv om det ville medføre tap på tusener og titusener av dollar (samme).
Profitt
Som nevnt tidligere, drev profetinnen Joanna Southcott en innbringende forretning med sine vitnesbyrd. Men Bibelen forteller ingen ting om Guds profeter som tjente gode penger på de syner Gud ga dem, og at de drev forretning med den profetiske gave.
Det gjorde imidlertid Ellen White. Hun var gift med en skarp og framsynt forretningsmann, som ved én anledning skal ha sagt: Dette her [synene hennes] ligger det penger i, Ellen. Og i brev av 18. februar 1881 sa han: Vår økonomi er bra, og det er enda penger i våre penner.
James og Ellen White arbeidet seg opp fra fattigdom til velstand. Da James White døde i 1881, skal han ha etterlatt seg 22 000 dollar, som var mange penger på den tid.
Han [James] dro fordel av sin stilling til å berike seg selv og sin familie, og hun støttet ham med sine åpenbaringer. Hun mottok en høyere lønn enn de aller fleste pastorer i samfunnet. I tillegg fikk hun betaling for alle artiklene som ble levert til de ledende tidsskrifter i samfunnet (mens andre vanligvis bidro med artikler gratis). Hun fikk også en stor og voksende inntekt fra salget av bøkene sine. På grunn av sin 'spesielle stilling' ble hun i mange år før sin død betalt høyere forfatterhonorar fra salget av bøkene enn andre forfattere i samfunnet.
La oss ta et eksempel på hvordan hun brukte åpenbaringene til å tjene penger. I 1868 satt James White på et lager av gamle bøker for flere tusen dollar, bøker som var død kapital, da de ikke solgte og var for gamle. Han klekket da ut en plan for å reise et 'bokfond' for gratis utdeling av bøker og traktater. Dette fondet brukte han til å kjøpe ut sine egne og sin kones gamle bøker. Da pengene ikke kom raskt nok, fikk hun en åpenbaring:
'Hvorfor sender ikke våre brødre inn midler til bok- og traktat-fondet i større grad? Og hvorfor griper ikke våre forkynnere fatt i dette arbeidet med stort alvor?. . . .Vi vil ikke tie om dette. Vårt folk vil komme og gjøre noe. Midlene vil komme, og vi vil si til dem som er fattige, men som ønsker bøker: Send inn bestillingene. . . .Vi vil sende dere en pakke med fire bind av Spiritual Gifts, How to Live, Appeal to Youth, Appeal to Mothers, Sabbath Readings, samt to store plansjer med forklaringer. . .til en pris av fire dollar' (Testimonies, bd. 1, s. 689).
Hver eneste av disse bøkene var deres egne. Pengene kom, og de sopte dem inn. Jeg var der, så jeg kjenner til hele saken (D.M. Canright: The Life of Mrs. E.G. White).
Ellen White sparte ingen anstrengelser for å markedsføre bøkene sine og få folk til å kjøpe dem:
Spirit of Prophecy, og vitnesbyrdene bør komme inn i ethvert sabbatsholdende hjem. . . .La dem bli utslitt ved at alle naboene leser dem. . . .Be dem innstendig om å kjøpe dem (Testimonies, bd. 4, s. 390-391). Forfatterhonorarene fra bare ett av forlagshusene (i Washington, D.C.) i 1911, var på over åtte tusen dollar, eller mer enn forlagshusets egne nettoinntekter det året. Bare fra én enkelt bok hadde hun et forfatterhonorar på over fire tusen dollar, og fra alle bøkene over hundre tusen dollar [totalt].
Ellen White hadde imidlertid ingen særlig god forretningssans selv. Hun rådet brødrene til å sette i gang flere prosjekter som endte med stor økonomisk fiasko. Den 8. juni 1905 skrev hun til W.J. Fitzgerald, som var formann for Øst-Pennsylvania-konferensen om å 'sette i gang' og kjøpe en viss eiendom i Philadelphia. Denne skulle de bruke til sanatorium. 'Få tak i alle mulige midler.' Han gjorde det. Institusjonen ble en fiasko, ble stengt, og solgt igjen med et tap på over 60 000 dollar for samfunnet.
Omtrent på samme tid ga hun lignende undervisning om å kjøpe en annen bygning som skulle brukes til sanatorium i Nashville, Tenn. Denne ble også en fiasko, og påførte samfunnet et tap på 30 000 dollar.
Litt senere, gjennom hennes råd, stupte samfunnet inn i en gjeld på over 400 000 dollar i Loma Linda, Cal., selv om hun i 1901 hadde bedt sine brødre om å 'sky gjeld som pesten' (Testimonies, bd. 6, s. 211, 217). Disse motsetningene bekymret brødrene (D.M. Canright: The Life of Mrs. E.G. White).
Fra 1890 og utover tjente hun mellom åtte til tolv tusen dollar i året i forfatterhonorarer for plagierte bøker. Dette var mange penger den gangen. Etter dagens kurs tilsvarer det mellom en til en og en halv million norske kroner i året. Så mye hadde aldri de virkelige forfattere av hennes bøker tjent på sine verker. Men Ellen White tjente grovt på andres bekostning. Vi skal lete lenge etter å finne bibelske profeter i en slik misunnelsesverdig stilling.
Inntektene fra Ellen Whites profetiske gave gjorde henne i stand til å kjøpe et romslig hjem på sine gamle dager, der hun omga seg med en tjenerstab få personer kunne vise maken til. Elmshaven, som var hjemmet hennes i nord-Califonia, med 300 mål jord, er i dag verdt syv til åtte millioner norske kroner.
Den store tjenerstaben på fjorten personer kostet penger, og de personlige utgiftene var derfor store. Hun hadde egen kokk, egen sykepleier, egen sydame, flere sekretærer og kontorassistenter, gårdsarbeidere etc. Ingen av Bibelens profeter kunne oppvise maken til otium. De ble ofte steinet, gjennomsagd, kastet i tomme brønner, satt ut på ensomme øyer og forfulgt på mange måter for sine profetiske budskap. Selv Daniel ble kastet i løvehulen, og befridd. Ingen profeter tjente seg rike på de syner Gud ga dem. Forfølgelse var ofte lønnen.
Til Ellen Whites ære skal det likevel sies at hun ofte ga midler til prosjekter. Hun benekter også at hun var rik:
Enkelte ganger er det blitt sagt at jeg prøver å bli rik. Noen har skrevet til meg og spurt: Er ikke fru White verdt flere millioner dollar? Jeg er glad jeg kan si nei. Jeg eier ikke et eneste sted i denne verden som er fritt for gjeld. Hvorfor? Fordi jeg ser så mye misjonsarbeid som bør bli gjort. Kunne jeg samle meg opp midler under slike omstendigheter? Nei. Jeg mottar forfatterhonorarer for bøkene mine, men omtrent alt blir brukt på misjonsarbeid (manuskript 8, 1904).
Ifølge hennes egne ord eide hun ikke et eneste gjeldfritt sted her på kloden. Det var imidlertid EGW som skrev: Vi bør sky gjeld som pesten (Testimonies, b. 6, s. 217). Vi må ikke la gjeld hope seg opp termin etter termin. Den høyeste form for utdannelse, er å sky oppsamling av gjeld som pesten (samme. s. 211).
I Ellen Whites testamente går det fram at det var svært lite hun ga til samfunnet. Så godt som alt ble gitt til barn, barnebarn og barnebarns-barn. Ellen White har imidlertid gitt dette råd om testamenter:
Når du fordeler din eiendom ved testamente, må du ikke glemme Guds sak. . . .Bring ikke inn i testamentet en lang linje slektninger som ikke trenger det (Testimonies, bd. 4, s. 482).
Jeg ber mine brødre om å la være å rane Gud. Enkelte er i den stilling at de må lage testamenter. Men når de gjør det, bør man passe på å ikke gi sønner og døtre midler som burde strømme til Guds skattkammer (samme, s. 484).
Ellen White døde med en oppsamlet gjeld på 90 000 dollar. Denne gjelden ble overtatt og betalt av Adventistsamfunnet for å redde profetinnens ære.