En av de populære adventistlegendene forteller om Ellen White som i over en halv time skal ha holdt på strak arm en bibel som veide tyve kilo. Den opprinnelige fortelling finner vi i boken Great Second Advent Movement av John N. Loughborough:
Jeg vil her komme med noen fakta i forbindelse med hennes tredje syn. . . .fortalt meg av fru Whites far og mor, hennes søster, fru Sarah Belden og andre. I rommet der synet ble gitt, lå det en meget stor familiebibel på kommoden. . .og veier litt over ni kilo. Mens hun var i synet, reiste hun seg og tok denne store, tunge bibelen på sin venstre arm, boken lå åpen, og hun holdt den ut i rett vinkel mot kroppen. Deretter, i over en halv time, vendte hun bladene fra sted til sted og pekte på forskjellige skriftsteder, som hun gjentok med øynene vendt oppover. . . .Hver gang gjentok hun skriftstedet der fingeren hennes hvilte (s. 236-237. Uthevelser tilføyd).
Denne bragden burde vært nok til å overbevise den mest inngrodde skeptiker. Pussig nok ble verken hennes far og mor eller andre nære familiemedlemmer som var vitne til denne overnaturlige styrken, noen gang overbevist om at synene hennes var fra Gud. Dette gir grunn til bekymring, og skaper mistanke om at det ikke var noe overnaturlig ved hendelsen.
Et av vitnene til denne hendelsen var fru Lunt, som skrev følgende:
I 1845 var jeg sammen med min fars familie til stede ved Str. Harmons møter i Topsham, og under et av disse møtene hadde hun et syn. Det var første gangen vi så henne mens hun hadde et syn. En av de store, gammeldagse biblene [Teale-familiebibelen, som veide ni kilo] tilhørte Br. Curtiss. Str. Harmon tok denne store bibelen ned fra kommoden mens hun var i et syn, og hun pekte ut bibeltekster mens hun vendte bladene og så oppover og vekk fra boken. Hun holdt den i sin åpne hånd i 45 graders vinkel, og ingen andre var i stand til å holde en bok i en lignende vinkel uten at den straks gled ut av hendene. Men Str. Harmon holdt denne bibelen i den vinkelen i flere minutter, så fast som om den skulle vært limt til hånden mens hun gikk fra den ene til den andre i rommet (Loughborough, s. 238. Uthevelser tilføyd).
Et annet vitne var fru Truesdale, som fortalte om hendelsen 61 år senere:
Str. Harmon var i synet i over to timer. . . .Hun leste bibelvers. . .som f.eks. Heb. 2,2.3, Jakob 5,7,8; Heb. 10,35,39, 1 Peter 1,7, Luk. 12,32-37, samt mange andre, mens hun holdt den store familiebibelen så høyt at jeg måtte stå på en stol for å kunne lese det hun pekte på (Loughborough, s. 238-239. Uthevelser tilføyd).
Det var godt gjort av fru Truesdale å huske, 46 år senere, disse bibelversene som ble lest for henne da hun var femten år gammel!
Disse vitnesbyrdene er så sprikende at det er vanskelig å feste lit til dem. Det såkalte Topsham-synet, der dette angivelig skal ha skjedd, fant sted i 1845, og Loughborough siterte fru Lunt og fru Truesdale 46 år senere. Loughborough sier at den store bibelen ble holdt strakt ut fra kroppen i over en halv time, mens fru Lunt sier at den ble holdt i 45 graders vinkel i flere minutter, og fru Truesdale mener det var i over to timer.
Under bibelkonferensen i 1919 uttalte Generalkonferensens formann, A.G. Daniells seg om denne påståtte hendelsen:
Nå med hensyn til bevisene: Jeg er uenig med de som har samlet sammen beviser for ektheten av denne gave. Jeg tror ikke man finner de sterkeste bevisene for fruktene av denne gave til menigheten i fysiske, ytre manifestasjoner. Jeg har for eksempel hørt enkelte forkynnere preke, og har sett det skriftlig, at Str. White engang holdt en tung Bibel -- jeg tror de sa den veide tyve kilo -- på utstrakt arm mens hun så opp mot himmelen, siterte bibelvers og vendte bladene mens hun pekte på tekstene, med blikket vendt opp mot himmelen. Jeg vet ikke om dette noen gang har skjedd. Jeg er ikke sikker. Jeg så det ikke, og jeg vet ikke om jeg noen gang har snakket med noen som så det. Men, brødre, jeg regner ikke slike ting som beviser. Jeg tror ikke slikt er de beste beviser. Hvis jeg var en fremmed i forsamlingen, og hørte en forkynner fortelle noe slikt, ville jeg ha mine tvil. Jeg ville gjerne vite om han selv var vitne til det. Da måtte han svare nei, det hadde han ikke. Da ville jeg spørre: Har du noen gang sett den mannen som var vitne til det? Og han måtte igjen svare: Nei, jeg gjorde ikke det.
Vel, hvor mye av dette er ekte, og hvor mye har sneket seg inn i fortellingen? Jeg vet ikke. Men jeg mener at det ikke er den slags beviser vi må bruke. Det er svært lenge siden jeg selv har kommet med slikt -- ikke noe pust i kroppen, og øynene vidåpne (A.G. Daniells under bibelkonferensen i 1919, 30. juli. Uthevelser tilføyd).
A.G. Daniells hadde kjent Ellen White personlig i mange år, og kjente også J.N. Loughborough. Likevel festet han ingen lit til disse tingene. I 1890 ble det sagt at den store bibelen veide ni kilo, mens den i 1919 var økt til tyve kilo.
Wallace D. Slattery forteller om en hendelse under et besøk i the White Estate:
Min hjelper under min siste jobb som SDA-lærer i Pennsylvania, var et oldebarn av Str. White. Jeg diskuterte denne påståtte hendelsen med henne, og hun var enig i at det aldri hadde skjedd. Hun ringte sin mor, som arbeidet i the White Estate i Washington, og spurte henne: Hvorfor viser dere fremdeles denne store bibelen til folk som kommer inn, når dere vet at hendelsen aldri skjedde? Moren svarte: Men du skulle se ansiktene deres når de ser den! (Are Seventh-day Adventists False Prophets? An Insider Speaks Out, s. 5).
Selv The White Estate innrømmer altså at denne hendelsen aldri skjedde, og at bevisene er tvilsomme. Den er en av mange adventistmyter som har sneket seg inn. En enkel fjær er blitt til mange høner opp gjennom årene.
Det er ikke umulig at Ellen White virkelig holdt en tung bok en viss tid. Men som Daniells sa: Hvor mye av dette er ekte, og hvor mye har sneket seg inn i fortellingen? At en person holder en tung bok i timevis gjør imidlertid ikke slike personer til profeter. Det er ikke ukjent at visse psykiske lidelser kan gi et menneske nærmest overnaturlige krefter. Det er meget sannsynlig at Ellen Whites syner var framkalt av spesielle epileptiske anfall (se kapitlet om Ellen Whites hodeskade). Pasienter under slike anfall kan ofte få uante krefter og utføre styrkebragder de ellers ikke ville klare.